Jeg er egentlig sjelden distre. Det jeg ikke har i hodet, har jeg stor sett på lister. Så hva som egentlig skjedde i høst da jeg glemte å dekke til roser og andre hageblomster som jeg ville skulle overleve vinteren, vites ikke. Men det er nesten utilgivelig. I hvert fall spennende. Barfrosten før jul kan neppe ha økt sjansene for overlevelse. Ikke 15 minus heller. Så nå tusler jeg altså rundt i hyttehagen og lurer på om jeg har tabbet meg skikkelig ut …

I det siste har jeg tenkt en del på hva denne koronatiden byr på av gode ting – midt i alt som er traurig og utfordrende. For min del – og jeg vet at det definitivt ikke er slik for alle – har mer ro over aktivitetene vært et gode. Jobben min krever refleksjon, og rammene på livet har invitert til det. Blant annet fordi pulsen rundt meg har vært lavere. Mer stillhet … Mens noen har brukt den «ekstra» tiden til å pusse opp og rydde i skuffer og skap, har jeg iblant dukket ned i egne, tidligere skriverier. Der dukket det opp et avsnitt som både kalte fram smilet og satte i gang noen tanker. I mars 2013 delte jeg nemlig følgende på bloggen etter en dagstur til Oslo i påskeuken:

«Hvilke drømmer har du for livet ditt? Du får ikke en pott på 20 millioner, men du får en på 20 år …» Jeg husker fremdeles det spørsmålet som ble stilt på en strategikonferanse jeg var med på for mange år siden.

«God omsorgsdag» sto det i meldinga jeg fikk for en knapp uke siden. Det var morsdag og Facebook var full av takknemlighet til mødrene. Levende og døde. Min hører til sistnevnte gruppe – og selv har jeg aldri blitt «mor» i ordets egentlige forstand. Jeg lever greit med begge deler, men feeden ga meg mange refleksjoner. At det i tillegg var Valentines dag, ga enda mer mat til tankene.

Da er den her: adventstida … Sjelden har den vært så etterlengtet. I hvert fall ikke av meg. November ble mørk. Og jeg tillater meg enda en gang å tenke at det hadde vært krise om vi ikke hadde hatt denne lange høytiden som inviterer til lys og kos, nå rett før sola snur.

Forrige gang skrev jeg om behovet for å kunne si nei. Jeg mener at det er viktig å lære seg det, fordi vi trenger å ta vare på seg selv. I dag vil jeg fortsette på samme tema og dele et spørsmål jeg har balet med de siste årene: Hvordan kan vi ta vare på oss selv uten å leve helt for oss selv? Sagt på en annen måte: Hvordan kan vi ta vare på oss selv – samtidig som vi gjør noe for andre?

En fb-venn delte forleden et herlig sitat som fortjener ytterligere oppmerksomhet: «Lær deg å si nei. Det vil du ha mer nytte av enn å kunne lese latin.» Det er briten og baptistpredikanten Charles H Spurgeon ( død1852) som får æren for å ha sagt det.

Denne helgen skal vi holde samlivskurs. Hjemmefra. På web. Det er en ny og spennende erfaring både for oss og for de parene som er med, men det ble løsningen da Oslo stengte ned sist uke og vi ikke kunne holde live-kurs som planlagt. Det er behov for å snakke om samliv i denne tiden, og vi er så frimodige at vi tror vi har noe å bidra med …

Vi kjenner oss privilegerte som får reise land og strand rundt for å holde samlivskurs. Konseptet vårt, «Tid for to», blir tatt godt imot. Folk takker for at vi snakker gjenkjennelig om livet, og for at vi byr på oss selv.

Jeg har ei venninne av den litt ekstra kloke typen … Synes jeg. Ei jeg gjerne lytter til – og ler mye sammen med. Fordi hun lodder dypt –og er morsom. Kombinasjonen er befriende. For noen dager siden delte vi to store krus med kaffe. Midt på blanke formiddagen. En god fridag. Da snakket vi om åpenhet. Og om hva man ikke snakker om.

For mange år siden kom jeg over en ide om å lage en «kjærlighetskalender» i et av de ukebladene som foreslår slike ting. Siden gemalen og jeg allerede hadde hatt fast «vår kveld» en gang i uka siden vi var forlovet, tenkte jeg forslaget med månedlige aktiviteter som skulle styrke samlivet, kunne være et skritt videre. Et av forslagene var å lage seg et felles prosjekt, for eksempel å pusse opp et rom sammen.

«Det er jo ikke mulig å planlegge noen ting for tida», sukket ei jeg snakket med forleden. Med god grunn. Hun er leder i et firma som møter mange «vegger» i denne tida da reiseforbudene er absolutte. Mange av oss kjenner på det samme på vårt mikronivå: det er vanskelig å legge ferieplaner ,og vi savner mange av de hyggelige stoppestedene i hverdagen.

”Hva handler dette egentlig om?” Det er ikke ofte en av oss stiller den andre det spørsmålet hjemme hos oss. Men det er viktig når det skjer … Viktig for å forstå hverandre – og for å ha det godt sammen…

Det er bare å erkjenne det: høsten er her. De som kjenner meg, vet at jeg ikke er superfan av verken den – når den virkelig slår til – eller vinteren. I hvert fall ikke den med tåke og sørpe. Kulde og snø tåler jeg godt. Jeg bodde tross alt på Hedmark på 1980-tallet …

Jeg er introvert, og det har kommet godt med de siste månedene. Da det ble lov å bruke hytta i slutten av april, pakket jeg PC og alt jeg trengte for jobben min og dro dit. Ved spisebordet hvilte jeg blikket på sjøen mens jeg tenkte, og etter arbeidsdagens slutt kunne jeg kjenne grønt gress under beina og pusle med litt hagearbeid. Alene. Uten TV og med begrenset nett-tilgang.

I dag er det nesten litt morsomt å tenke på at vi er på vei inn i den stille uken… Noen av oss tenker vel at de tre foregående på sett og vis har vært stille nok. Ikke for det, jeg forstår at det går unna på hjemmekontorene og ikke minst i de hjemmene der man både skal undervise andre og være en slags rektor på hjemmeskolen. Takk også til alle dere som midt i alt holder landet gående som sykepleiere, leger, butikkansatte, håndverkere og you name it!

Middag sammen hjemme 16 dager i strekk… Jeg gjorde akkurat en opptelling og konstaterer: Det har ikke skjedd før i vårt ekteskap så langt. Det vil si tjuefem år. Joda, vi har hatt et par roadtrips som foreløpig innehar rekorden, men de må nok se seg slått før denne rytmen brytes. Jeg vet at for noen er middagsrekka vår helt normal, men med jobber vi reiser i og ikke helt A4-hverdager, er dette ganske eksepsjonelt i vår verden. Det er helt på pluss-sida. Vi er takknemlige. Gemalen er litt mer bekymret over at jeg har begynt å strikke, men glad for at jeg har bestilt Rummy på nettet. Den jeg kjøpte i Amsterdam på åttitallet befinner seg på hytta. Og der er vi jo ikke…

Noen mener at det blir flere skilsmisser når dette er over… Det kan hende. Det kan også hende vi til fulle ser verdien i relasjoner foran alt annet som fyller livet. I så fall kan mange relasjoner komme styrket ut av dette. Vi merker i hvert fall at vi er sosiale vesener. Selv vi som er introverte. Det siste er forresten en fordel i disse dager.

Denne uka tilbringer vi på hytta. Selv om vi ikke lenger styres av skolens ferietider, slik vi gjorde, er liksom uke 8 vinterferieuka vår. Vaner er vonde å vende. Og noen ganger unødvendig å snu på. Så vi har halvveis feriedager medbragt pc-er og litt løse timeplaner i vårt sommerparadis… Uten en snøklatt utenfor døra, men med peisfyr og enkelt hytteliv inne. I går tok vi forresten litt av vårsjauen utendørs. Det var en merkelig opplevelse tatt i betraktning at det fremdeles står februar på kalenderen.