Vi nærmer oss den årlige Verdensdagen for psykisk helse. Årets tema er GI TID – og det er det grunn til å stoppe opp ved enten man lar seg engasjere av selve dagen eller ikke. De av oss som har gjort dypdykk i Chapmans ”lære” om ”kjærlighetsspråkene”, er vel kjent med at TID er en måte – kall det gjerne et språk – som noen av oss forstår lettere enn andre språk når noen vil formidle at de setter pris på oss. Jeg er en av disse.
”Tid” er mitt ”morsmål”, og gemalen – som selv har ”anerkjennende ord” som primært kjærlighetsspråk – bemerker innimellom at ”i motsetning til meg opplever ikke Tonje seg elsket om jeg bare sier det i en sms når vi er fra hverandre. Jeg må i det minste skrive lange, og gjerne flere, sms-er, slik at hun skjønner at jeg har brukt tid på det.” Sier han, som aldri har skrevet et brev, ikke engang et postkort, til kona si og for øvrig er meget nøktern når han skriver sine sms-er.
Det er klokt å bruke litt tid på å finne ut litt om både eget og andres kjærlighetsspråk. Ikke bare i parrelasjonen, men også i forhold til egne barn og nære venner. Det har hjulpet meg til å forstå hvorfor jeg kjenner dypere glede og mer tilfredstillelse i møte med språket ”tid” enn for eksempel når jeg får en gave. Like viktig som å forstå egne behov er den utfordringen jeg samtidig ser at jeg har i møte med andre. For å styrke relasjonene jeg står i, gjør jeg nemlig lurt i øve meg i å bruke de andres kjærlighetsspråk. Jeg kan ikke forvente at de må forstå mitt selv om det er det jeg helst bruker. Det blir som å tenke at mine moldovske venner - jeg befinner meg i Moldova i skrivende stund - bør forstå norsk, i hvert fall om jeg snakker sakte...
Gemalen har altså ”ord” som sitt. Gode ord. For tjuefem år siden, da vi ble kjærester, var jeg ikke spesielt god på å gi komplimenter, men jeg har øvd. Og nå er det et språk jeg mestrer i større grad enn før. Når jeg ikke brukte det i samme grad tidligere, var det ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ikke forstod hvor spesielt betydningsfulle ord kunne være for noen rundt meg. Jeg satte selvsagt stor pris på at mennesker takket meg eller ga uttrykk for at de satte pris på meg, men det var ikke mangelen på verbalisert takk eller godord som slo beina under meg i hverdagen. I etterkant har jeg derimot erkjent at mangelen på tid med mennesker gjennom hele livet har vært en kilde for frustrasjon og nedturer i mitt liv. Antagelig mer for meg og de som har samme språk som meg enn for andre med andre ”morsmål”.
Dette til tross: Ingen klarer seg uten å bli gitt tid. Tid er ikke bare et kjærlighetsspråk noen utvalgte forstår bedre enn andre. Tid er grunnleggende for å fordype relasjoner og opprettholde vennskap. Derfor er årets Verdensdags-tema viktig for alle. I et samfunn som haster av sted og der uttrykket ”har ikke tid” brukes flittig, representerer temaet en påminnelse og utfordring vi trenger. Så her er noen spørsmål å reflektere over - og kanskje supplere med en prat om rundt middagsbordet: