Tonje og Dags blogg

Knøttene ville nok betegnet det som et «to-netters-spørsmål». Verdt å bruke litt tid på. Jeg husker også en av dem som ble bedt om å svare – fra scenen under konferansen. En kar sånn cirka midt i livet – et sted i førtiårene. Han ba om litt betenkningstid før han spissformulerte seg: «Jeg drømmer om å mene mindre og elske mer …»  Med jevne mellomrom siden har svaret hans dukket opp i tankene mine. Lettere å si enn å etterleve. Et krevende prosjekt for meningssterke mennesker, men en frigjørende tanke. Det betyr ikke at vi ikke skal mene eller sette grenser. Vi trenger bare ikke mene noe om alt. Et godt råd er å velge sine kamper. Dessuten er det fint å ikke trekke så mange grenser at livsvandringen minner mer om en hinderløype enn den trygge rusleturen den kan være.

Helt fra jeg var ung har jeg hatt mange drømmer om det enkle livet.Ikke i betydningen lettvint. Men i den forstand at jeg fokuserer på det viktigste. På de virkelige verdiene. For meg har det handlet om å rydde plass og tid for mennesker. «Hvis vi tenker etter, er det nok sånn at de største drømmene våre ikke handler om noe en får kjøpt for penger», var det også en som sa på den nevnte konferansen. Nyere undersøkelser bekrefter akkurat det: Idealister er mer tilfreds med livet enn materialister. Forskjellen mellom de to typene kan beskrives blant annet på denne måten: En idealist er uansett lønnsnivå stort sett fornøyd med det han eller hun tjener, mens materialisten alltid synes lønnen er for lav. Mens den første er mest opptatt av å støtte andre, er den siste mest fokusert på å karre til seg. Jeg innser at dette kan knyttes til personlighet, men noe må da også handle om verdivalg … Om å bestemme seg for å elske mer enn jeg mener. Gi mer enn jeg meler min egen kake.

Jeg har hørt noen visjoner etter hvert; enkeltpersoners, menigheters og bedrifters. Noen liker jeg, andre blir jeg matt av. Noen husker jeg og minner meg selv på igjen og igjen. Den som i årenes løp har gjort dypest inntrykk, er denne: For mange år siden møtte jeg ei dame i en luguber forstad til Chicago. Hun og familien hennes hadde bosatt seg i et nabolag preget av brutte relasjoner, alenemødre, menn som sviktet, arbeidsledighet og kriminalitet. Mannen i familien ledet en organisasjon som arbeidet for forsoning mellom mennesker. Hun førte regnskapet fra hjemmekontoret. På frivillig basis drev hun en lekseklubb for barna i nabolaget, og da nabohuset brant, hadde hun og mannen kjøpt tomta. Der hadde de anlagt en basketballbane for ungdommer – med streng beskjed om at det var våpenfri sone. De hadde definitivt valgt et liv der de elsket mye og mente mindre. På forbilledlig vis forenklet de livet – som var langt fra ukomplisert. Resultatet var en krevende, men dypt meningsfull tilværelse som de ikke ville bytte bort. «Hva er visjonen din?» spurte jeg henne. Svaret overrasket meg, men det sa alt om hvilken bevissthet hun hadde for det livet de levde: «Jeg tenker at det er en menneskerett å spise hjemmebakte kaker,» svarte hun.

‍

- Kan jeg få en prat med deg? spurte hun. Jeg ble litt overrasket. For hun hadde unngått meg i lengre tid og var - av grunner jeg ikke helt forstod – svært fornærmet, først og fremst på mannen min, men også på meg. Jeg visste at hun også hadde konfrontert noen felles bekjente med at dersom de brukte tid med oss, kunne de ikke regne med henne i sin omgangskrets. Ingen i umiddelbar nærhet av henne, trengte visst å være i tvil om hva hun mente om oss. Situasjonen var slitsom, men det var lite vi kunne gjøre med den, tenkte vi. Den som sloss med feieren, blir svart…

‍

Men nå stod hun altså der. Foran meg og ba om en prat. - Jo, selvsagt, sa jeg – og tenkte at det var en fin mulighet til å korrigere noen antagelser hun måtte ha. Det var sommer og sol og vi befant oss på samme sted. I telt og campingvogn. Det var godt. Vi kunne sitte ute. Med mye luft rundt oss. Det kommer godt med når det øvrige kjennes litt trangt. Og kleint. Og usikkert.

Jeg ventet på hennes utspill da vi hadde rigget oss til på avtalt sted til avtalt tid. Jeg tror kanskje hun hadde håpet at jeg, på tross av at vi satt der på hennes initiativ, skulle ta ordet. Men jeg gjorde ikke det. Jeg hadde egentlig ikke noe å si. Hun harket seg inn på banen etter hvert – og fortalte det jeg allerede visste; at hun hadde behandlet oss stygt. Jeg var glad og takknemlig for ærligheten hennes. Var klar til å ta imot hennes anmodning om unnskyldning, men det kom ikke noe i den retning. I stedet begynte hun å forklare. Hvor vanskelig det hadde vært for henne, at hun hadde misforstått noen ting og at hun hadde hatt det tøft på andre områder, også…   Det var lett å få medlidenhet med henne, men jeg ante først ikke hva jeg skulle gjøre, for nå bar det over skog og hei inn i et helt annet landskap enn jeg hadde sett for meg. Da jeg omsider fikk summet meg, stoppet jeg henne forsiktig med hånden og spurte om jeg kunne få stille henne et spørsmål? – Joda, det kunne jeg…

- Hva er du egentlig ber om fra meg nå, spurte jeg; - Min forståelse eller min tilgivelse?  Hun stoppet opp. - Egentlig begge deler, sa hun da hun fikk tenkt jeg om.

- Jeg tror jeg kan tilgi deg, sa jeg, selv om det kjentes litt tøft å si det. Jeg visste at jeg måtte legge til noe om tillit etterpå. Noe om at den hadde fått et skudd for baugen. Viktigere der og da, var det at jeg måtte si at hun ikke kunne få min forståelse. At det faktisk var svært vanskelig for meg å forstå at hun hadde snakket stygt om oss til omgivelsene og gitt felles venner et ultimatum i forhold til hvem de skulle vanke sammen med. Det ble stille mellom oss da jeg hadde sagt det. Jeg merket at hun var skuffet. Akkurat der og da tror jeg tilgivelsen min – det at jeg ikke ville bruke det hun hadde gjort mot henne – var mindre verdt enn den forståelsen hun hadde håpet på.

Det har slått meg at det er litt sånn for meg innimellom, også. Jeg tenker at jeg  skal be om tilgivelse for noe jeg har gjort feil, men underveis mot en erkjennelse – eller kanskje helst i stedet for den – forsøker jeg å forklare hvorfor det ble som det ble, hva jeg tenkte, hvilke omstendigheter jeg kjempet mot osv… Jeg roper etter forståelse – og bønnen om tilgivelse står i fare for å blir meiet ned av behovet for å forsvare meg.

Noen ganger er det bare en ting som gjelder: - Jeg gjorde deg urett, kan du tilgi meg. Punktum. Det er så sjelden det får stå alene. Vi forklarer og kaller ting uheldig eller mener at vi kunne nok gjort dette på en bedre måte…  Er vi riktig flinke, kan det hende at hele «erkjennelsen» konkluderer med at det egentlig nok var den andres feil når alt kommer til alt. Han eller henne som jeg egentlig bør be om tilgivelse, blir den som – riktig nok uten å vite det – fikk meg til å gjøre det jeg gjorde. Det som var kritikkverdig eller skulle vært annerledes. Ordene blir rundere og føles lettere å bære når vi setter andre navn på det.

Jeg øver meg. Prøver å kalle en spade en spade og si min feil når det faktisk er det. Bruke ordene unnskyld og tilgi meg uten all verdens tillegg.

- Hilser du mannen din og sier at jeg er lei meg, spurte hun jeg snakket med da vi hadde rundet av for vår del den dagen i sommersola. Forsøket på å slippe lettere var så gjennomsiktig, og jeg tror jeg gjorde helt rett da jeg svarte nei; - Han er her, han også, og det ville bety mye om du tok tak i ham og ba ham om unnskyldning, svarte jeg.  Men det initiative kom aldri...

Vi har et ekteskapelig symbol hjemme hos oss. Det er ei antikk egghøne jeg en gang arvet etter min mormor, og som betyr mye for meg. Den står på kjøkkenøya vår og er til daglig full av te-lys. Uten at akkurat det har noen som helst symbolsk verdi. Men det har altså høna…

Historien er som følger:

Jeg er ganske pertentlig og nok egentlig flinkere enn gemalen til å ta vare på ting. Han er mye mer slumsete enn meg, selv om han er veldig praktisk. Det tok meg – ærlig talt – en del år å klare å le med ham av noen av hans overraskende uhell hjemme hos oss. Ikke alle.

Tidligere bodde vi i en enebolig med flere verandaer og hage. En sommer spanderte min kjære først ca halvannen liter rød maling på plenen vår og seinere omtrent det samme – denne gang hvit maling – på verandagulvet. Rødmalingen havnet på et ganske konsentrert område, og det var "jo bare å spa opp og så litt", så var det i orden. Mente han. Men la det være sagt: Den spainga tok tid… Verandagulvet hadde vi snakket om å bytte – så egentlig hjalp jo bare hvitmalingen oss å ta en endelig avgjørelse. Allikevel klarte jeg ikke å dy meg, men tjatret og bar meg en smule over hvor surrete Dag var – begge gangene. Jeg ga klar beskjed om hvor unødvendig det var å søle sånn og bla bla bla…

Så – litt seinere samme sommeren, var det min tur. Det var selvsagt et hendelig uhell… Men jeg klarte altså å knuse mitt elskede arvestykke. Mormors egghøne, det vil si, toppen på den - med hønehode og stjert – gikk i dørken med et brak. Jeg grein – og Dag trøsta. Sa noen velmenende ord om at det bare var en ting – uten at det hjalp stort, selvfølgelig. Så satte han seg stille ned ved kjøkkenbordet, fant fram limet - og gjorde et møysommelig arbeid for å få den sammen igjen. Og klarte det.

Da han hadde sittet der en stund, kom det sakte og stille fra plassen hans: ”Jeg må innrømme at jeg er glad for at det var du selv og ikke meg som gjorde dette”.

Akkurat da gikk det opp for meg hvor såret han egentlig måtte ha vært over at jeg - når han helt klart har vært ergerlig på seg selv - hadde lagt stein til byrden igjen og igjen. Han hadde helt rett; Det var godt jeg knuste egghøna helt selv… Og det var definitivt tid for meg til å svelge stoltheten, innrømme min svakhet, ta ansvar for mine gjerninger og be ham om tilgivelse. Noen ganger er det sånn. Forhenget må dras til side. Vi har blindsoner og ser ikke klart, før noen speiler vår egen oppførsel. Dag hadde nok møtt gnålinga mi med irritasjon og noen kommentarer underveis, men før den dagen da egghøna knustes og han satte ord på hvordan det føltes for ham, hadde jeg ikke tatt det inn.

Og samtidig vet jeg: Jeg kan ikke gi noe løfte om at jeg ikke kommer til å gå i samme grøfta igjen. Jeg har faktisk allerede plumpet uti... Når Dag ikke finner kortmappa si, eller nøklene sine eller noe som ”går så bra” ikke gjør det…. Men det ringer nok noen flere bjeller når fristelsen er der. Og når skaden er skjedd. Sånn at jeg kan få tatt det opp med en gang.

Hadde han tillit til at jeg aldri mer skulle såre ham etter det? Sikkert ikke, og det er jo godt. Fordi jeg er den jeg er – og han den han er. Jeg vet at han kommer til å rote bort kort og nøkler, og et eller annet som han pleier gi løfte om at «går fint!», kommer ikke til å gjøre det. Det vil bli flere skrammer.

Han vet at jeg fort kan holde mitt foredrag om at «hvis du vender deg til å legge nøklene i skuffen i gangen», der jeg - omsorgfullt - har plassert en liten bolle som er godt egnet for sånt, vil han slippe å lete. Det er godt ment, men oppfattes som mas. Og hundre omsorgsfullt plasserte nøkkel-boller hadde neppe hjulpet.

Dette er småting, men summen av småting kan ødelegge mye. Skape sår og oppleves traurig i lengden. Når det kommer til større og virkelige smertefulle ting – som triggere fra barndommens traumer, utroskap eller lånet du ikke visste om – er det å gjenvinne tillit betydelig mer krevende og vi må gi hverandre mer – og god - tid. Og det er ikke du - eller jeg - som forvoldte skaden og såret som bestemmer når den prosessen er ferdig, men han eller hun som ble såret.

Kanskje du eller dere også har et sånt symbol hjemme. Noe som minner deg på noe viktig. Noe dere ikke må glemme. Noen synes sikkert egghøna vår - den sammenlimte som ikke er så fin som den en gang var - burde vært kasta. Aldri i livet. Den er egentlig finere enn noen sinne...

Det slår meg igjen og igjen at vi – og jeg inkluderer villig meg selv i dette – styres av antagelser. Derfor øver jeg meg på å stille meg selv følgende spørsmål ganske ofte:- Vet du at det er sånn, eller antar du nå? Det er veldig oppdragende. Samtidig øver jeg meg på å være oppmerksom på andres antagelser – de direkte eller indirekte. I den siste kategorien overhørte jeg følgende for ikke lenge siden; - Ja, når man får barn oppdager man at det viktigste i livet ikke er å ha det ryddig hele tiden.

Det ble sagt i spøkefull tone til en annen, så sånn sett var det egentlig ikke noe galt i det. Allikevel: Jeg var kjapp til å se et par antagelser i forlengelsen av det som ble sagt. For det første: Trodde hun som sa det at den hun myntet kommentaren på fram til hun fikk barn hadde ment at det viktigste i livet var å ha det ryddig? Mente hun som sa det at vi som har det ganske ryddig rundt oss – med eller uten barn – rydder fordi det er det viktigste i livet? Og til sist; tenkte hun selv at det viktigste i livet var å ha barn?

Joda, jeg innser at det finnes forsvar i tankegodset mitt. Jeg er tross alt relativt ryddig – og barnløs. Hadde vi hat barn, burde de – gitt min alder – nå være utflytta eller i det minst såpass voksne at jeg sikkert hadde hengt over dem med spesifikke ryddekrav, men allikevel. Og livet er meningsfylt også uten barn, la det være sagt.

Når det stort sett er relativt ryddig der vi bor, er det ikke fordi det er det viktigste i livet. Det er fordi det hjelper meg å hvile. Jeg trives med å ha det ryddig rundt meg, men objektivt sett det er mye i livet som er viktigere enn akkurat det. Men nå er altså jeg skrudd sammen sånn at jeg må rydde først og kan kjenne på freden etterpå… Gemalen er noe mer fleksibel og klarer utmerket å slappe av midt i rotet, men han har lært seg å stille et spørsmål som jeg opplever som en stor kjærlighetserklæring: - Hvor mye må vi rydde nå før du kan slappe av? Og så «får vi det unna» som jeg pleier å si – f.eks når vi kommer hjem fra tur med bager, skittentøy og mat som skal inn i kjøleskapet.

Det handler ikke om fasade eller nedlatenhet i forhold til de som har det utmerket i rotete hus, skrever over turutstyret på vei til sofaen og lar både mat ( hmmm) og skittentøy fylle gangen til dagen etter. Noen mener de er frie når de har det rotete rundt seg – og at de skal ha «kommet over det at det betyr noe hva andre måtte mene». Jeg er vel selv såpass vant til å by på meg selv, at jeg ikke ville følt meg avslørt av et rotete hus. Og når jeg selv er på besøk der kaoset er påtagelig, tenker jeg at «trives de med å ha det sånn, er jo det fint». Jeg bryr meg ikke så mye, men jeg tenker heller ikke at disse menneskene har langt viktigere ting å bruke livet sitt på enn å rydde.

Min antagelse er altså at nivået på ryddighet i de tusen hjem, stort sett handler om at det bor folk i det huset som trives med det nivået de holder det på. Stort sett uavhengig av familiekonstellasjonene. Med noen unntak; De som rydder med utgangspunkt i en nevrose, eller som har det være mer rotete enn de egentlig foretrekker fordi de ikke er helt i form for tida. Eller fordi de ikke når over fordi det å ha fått barn tar mye fokus de første månedene. Jeg antar på den annen side ikke at ryddige mennesker er opptatt av uviktige ting her i livet. Heller ikke at de fleksible (mye penere ord enn uryddige), har det rotete fordi er opptatt av det viktigste. Og jeg vet at vi innimellom kommer utilsiktet skjevt ut når vi spissformulerer oss...

Jeg antar også at de fleste tror gemalen og jeg har det ryddigere enn vi egentlig har det… Klesskapet vårt skulle definitivt vært gjenstand for rydding med hard hånd. La det bare være sagt…

Kanskje dette kan være noe å reflektere over denne helga: I hvilken grad styres du av sånne hverdagsantagelser? Eller opplever du at omgivelsene har grepet tak i antagelser om deg som ikke stemmer? Vi unngår det aldri helt, men det er all right å være litt obs, tenker jeg. Sjekkspørsmålet er altså dette: Antar jeg – eller vet jeg?

Jeg graver i spennende historie for tiden. I åtte år – for mange år siden – var jeg heltidsarbeider i bevegelsen Ungdom i Oppdrag, og nå skal jeg få skrive bevegelsens historie gjennom femti år. Det er en krevende, men ikke minst en hyggelig oppgave. Og enten jeg vil eller ikke, betyr det at jeg graver i min egen historie… Andres minner bringer mine egne opptil overflata, puslespillbiter som har vært spredd passer plutselig inn og glemt kunnskap og innsikt kryper nærmere.

I hele mitt voksne liv – fra jeg var 22 – har jeg skrevet dagbok, eller livslogg, som jeg ofte har kalt det. Dessverre har jeg en del hull i den historien. Perioder da jeg ikke var så ivrig – uten at jeg helt vet hvorfor. I andre perioder av livet har jeg vært overraskende detaljert, ser jeg når jeg blar tilbake. Og det gjør jeg med jevne mellomrom. Det jeg opplever nå, når jeg intervjuer folk som var med i bevegelsen jeg skriver om, helt i starten, eller leser nyhetsbrev og andre støvete trykksaker, blir også anledninger til å se tilbake på egen historie.

Jeg tror på å se framover og sette seg personlige mål. Nyttårsforsetter har jeg sagt mitt om; de er ofte bare positive ønsker eller håp. Når jeg hører meg selv formulere setninger som «det hadde vært fint om vi --- dette året» eller «jeg skal jammen prøve… dette året», må jeg være ærlig å si at det trolig ikke blir helt sånn som jeg i gode øyeblikk håper. – Hva mener du egentlig med at du vil prøve å få til å stå opp litt tidligere hver morgen? er en type spørsmål jeg innimellom stiller mennesker som søker veiledning hos meg. Jeg trenger jo ikke gå lenger enn til meg selv for å vite at så fort det sniker seg inn et «prøve», har jeg åpnet en grei bakdør. Hvis jeg derimot sier at jeg «skal stå opp en halv time tidligere hver morgen» og fortsetter med en gjennomgang av hva som skal til for at det skal skje (og kanskje tenker igjennom hva som kan hindrer meg) er jeg på god vei mot å nå målet mitt…

Joda, små personlige mål, er bra. Ikke bare ved starten av året, men ved jevne mellomrom.

Jevnlige tilbakeblikk på egen historie er kanskje like viktige. Blant annet fordi det hjelper oss å forstå hva som har formet oss i ulike perioder av livet. På godt og vondt. Noe av det vonde har blitt til sår, som det kan være fruktbart å deale med – i hvert fall om vi ser at det preger livet vårt negativt der vi er i dag. Et ærlig blikk på fortida kan være dytten man trenger for å be om hjelp til å ta tak i ting det er rett å konstatere at «har fått nok av min tid, mine tanker og mine krefter fram til nå og skal ikke få framtida mi.» Når man kommer i min alder, kan det kjennes som det burde skjedd for lenge siden, kanskje, men gjelder det ting jeg ikke har sett så klart før, er det allikevel ikke for sent å sette punktum eller gå en annen vei.

Noe av det som opplevdes negativt bak i tid, har kanskje gjort oss sterke. Det kan det være fint å gi seg selv anledning til å konstatere. Dermed snur vi det som var negativt til noe positivt, og det kan man jo bli litt rettere i ryggen av. På den positive siden kan vi, ikke minst, ved å se på fortida, øke vår egen forståelse av hvor de viktige verdiene i livet har sine røtter, hva som satte i gang det som nå er gode vaner, osv. Mye av det kan vi huske om vi setter av tid til det, og enda mer kan komme fram i samtaler med venner og familie vi delte spesielle epoker av livet med.

For en tid tilbake inviterte jeg ett av mine søskenbarn til en kveld med tilbakeblikk på vår felles familiehistorie. For å få hans perspektiver på episoder jeg mente jeg husket, og fordi jeg hadde noen spørsmål kanskje han hadde svar på. I tillegg var jeg forberedt på at han husket noen andre ting enn meg, og at vi slik sett kunne supplere våre familiefortellinger. Det ble fint for oss begge – selv om en del spørsmål forble ubesvarte. For min del førte det til mer refleksjon, og en noe dypere forståelse av gleder og smerte i den familien jeg er en del av.

Men mye av min historie er ikke familiehistorie. Som mange andre har levd tettere på venner gjennom store deler av mitt voksne liv. På helt andre arenaer enn de mine foreldre så for seg at jeg skulle utfolde meg på. Ungdom i Oppdrag er en av disse. Og nå dukker altså elementer av min egen historie opp for hvert spadetak jeg tar i fortellingen om den bevegelsen. Da er det fint å kunne gå tilbake og bla i egne, gamle notatbøker.

- Jeg er lei for at jeg ikke skrevet ned mer underveis, sa en eldre mann jeg snakket med i sakens anledning. Han var allikevel heldig, for kona hadde en hyllemeter med sirlige notater og sjekket opp detaljer som hukommelsen ikke helt klarte å fange inn. Det var vi alle tre takknemlige for. Derfor er altså helgens utfordring denne: Sett gjerne tydelige små mål for tida framover, men skal du ha en fortid på bla i om ti, femten og enda flere år, er det lurt å begynne å skrive ned. Vi husker dårligere enn vi tror. Det gjelder til og med de store begivenhetene, de virkelig skjellsettende opplevelsene og det vi underveis sier at vi «aldri vil glemme».

Et av de flotteste ordene jeg hører noen si om andre mennesker, er at de er rause. Rause mennesker deler gjerne… De omgir seg med blikk som gjør at man opplever seg sett, og de tar gjerne med en kaffe til deg når de kjøper en selv. De gir av sin tid i frivillig arbeid – og de er ofte raske til å svare ja når det er en oppgave som skal gjøres. Raushet er en fantastisk egenskap – enten den er medfødt eller oppøvd. Vi setter gjerne ord på denne rausheten. Komplimentene sitte gjerne løst hos rause mennesker – og de omtales i raskt i positive ordelag selv, også.

Den rausheten det er vanskeligere å snakke om for mange av oss, handler om økonomi. Joda, jeg skjønner at det koster noen kroner å kjøpe kaffe til noen og det er ikke gratis å stille med kake hver gang det trengs, så sånn sett er økonomien bakt inn i den mye av den rausheten vi snakker varmt om. I det siste deles det også ofte på Facebook at den og den har bidratt til en venns bursdagsønske. Raust av de begge, tenker vi kanskje – både den som i beste fall avstår fra alle personlige gaver fordi nære venner og familie heller gir til en veldedig sak, og den som støtter disse gaveønskene uten å være blant de nærmeste som vanligvis har stilt med en blomsterbukett eller ei god bok.

Jeg er for alle tiltak som hjelper folk å gi, men i dag har jeg lyst til å slå et slag for en måte å organisere den slags på som er mye enklere.

Mange har hørt begrepet «tiende». Det omtales ofte som noe sært som de som er med i litt rare kristne sammenhenger praktiserer – antagelig mot sin vilje. – De må altså gi ti prosent av inntekten sin til menigheten, hørte jeg en opprørt voksen dame si en gang. Jeg var i tyveårene den gangen – og hadde rimelig dårlig råd. Jeg husker jeg smilte. Så langt jeg visste, var det ikke helt sånn. Trykket på «må» var for tungt. Noen få år tidligere hadde jeg selv hørt om «tiende» for første gang – og hadde begynt å praktisere det, aldeles frivillig. Den gangen brukte vi hovedsakelig kontanter, og jeg la til side ti prosent av det jeg tjente hver gang lønna kom – og ga pengene videre. Noe til faste prosjekter, noe etter som det dukket opp behov der jeg tenkte jeg kunne bidra. Erfaringen min var at selv om jeg hadde det trangt, følte jeg sjelden at jeg avstod fra noe. Jeg sparte til ting jeg ønsket meg, og jeg måtte nok usette noen kjøp iblant, men jeg hadde mat på bordet, hus å bo i og klær både på kroppen og i skapet.

Siden har jeg – og etter hvert vi – fortsatt med det. Tidene har endret seg. Inntekten er høyere og summen de ti prosentene vi setter av for å gi bort hver måned, har økt i takt med inntekten. Nå står det på konto og vippses eller sendes ut derfra. Det meste til faste prosjekter, noe til behov som dukker opp underveis og som vi opplever at vi skal støtte. Vi gir sjelden til bursdagsønsker på Facebook og glemmer innimellom at det var TV-aksjon dagen før. Vi foretrekker rett og slett å ha en fast givertjeneste året gjennom – og det meste går automatisk ut av kontoen uten at vi tenker på det. Det blir en grei sum hvert år. Om vi merker det? Antagelig. Hadde vi hatt ti prosent mer å bruke hadde vi sikkert funnet noe å bruke dem på – eller sørget for at en sparekonto hadde vokst mer enn den gjør i dag. Vår holdning er imidlertid at dette ikke er våre penger. I tillegg til skatt og alt det andre som belastes lønn og bosted, er dette noe som tilhører samfunnet. Vi støtter prosjekter i inn- og utland som vi tror betyr noe for mennesker. Troen vår påvirket valgene vi gjør i så måte, men sånn er det jo med all form for givertjeneste; Vi gir til det vi har tro på.

Hvorfor skriver jeg om dette her? Av flere grunner:

Fordi det legges mye planer på denne tida av året og jeg har lyst til å oppmuntre til større bevissthet rundt denne formen for raushet i det året vi akkurat har gått inn i. Det er så greit å få system på givertjenesten! Ti prosent vil nok oppleves mye for mange dersom erfaringen så langt er knyttet til TV-aksjonen og spredte prosjekter – blant dem bursdagsønskene på Facebook. Men det går jo an å velge en lavere prosent – og så kanskje øke etter hvert? Prosent er fint – for da vokser givertjenesten med inntektene når de øker. Det er nok altfor mange som slik sett ga mer før om de har holdt seg til en hundrelapp eller to gjennom mange år…

Dernest fordi det er så greit å ha system på det å dele. Når faste prosjekter trekkes fast og resten overføres til en egen gavekonto, slik vi gjør, er det veldig enkelt. Da slipper vi både å fristes til å la være å gi «fordi vi trenger de pengene selv akkurat nå» og vi slipper å få dårlig samvittighet når vi kommer på at vi nok «burde gitt til noe», slik ei sa det en gang… For oss er dette en del av forenklingen av livet…

Til sist: Raushet kan øves opp. For oss er dette en del av øvelsen. Vi har fått noe å forvalte, alle sammen. Vi har tid, evner, materielle ting og penger. Det letteste hadde kanskje vært å verne om det slik at det bare kommer oss selv og våre nærmeste til gode. Vi tror det dypest sett er lite glede i det valget. Og kanskje er det det viktigste jeg ville si før denne helgen; Det gjør oss litt mer fornøyd å ha noen faste prosjekter som vi «eier» litt fordi vi støtter dem fast… Derfor er årets andre oppfordring denne: Snakk om givertjenesten deres. Finn en prosent som passer deg eller dere – og vurder om noen beløp de allerede gir, bør reguleres? Har du ikke ett eller flere prosjekter allerede, vil vi oppmuntre til å finne det. Det er veldig avslappende, faktisk…

Jeg blir alltid blir veldig tankefulle ved overgangen til et nytt år. Det kjennes som jeg forlater et rom jeg lukker døra til - og sniker meg forsiktig inn i et annet jeg der jeg aldri har vært. Når jeg så prøver å se meg rundt, er det mørkt. Ikke et depressivt mørke, men det mørket som fyller et rom før lyset blir slått på en vintermorgen. Mens litt lys siver inn gjennom vinduene, orienterer jeg meg sakte – og ser konturene av det jeg aner rommet er fylt av. Jeg vet at jeg kan ta feil der jeg står og myser… Det er spennende. Litt skummelt, men mest av alt vekker det nysgjerrigheten min. Jeg lurer på hvordan dette rommet som jeg skal være en del av det neste året, egentlig er?

Denne gang ble overgangen tydeligere enn på lenge. Rett før jul lukket jeg døren til det kontoret jeg har hatt de tolv siste årene. Det var en gjennomtenkt beslutning. Vemodig, fordi jeg forlater en jobb jeg har trivdes godt i og som jeg har lært så mye i, men samtidig godt. Det står noe i Bibelen om at det «er en tid for alt», og dette var tiden da jeg skulle skifte fokus og gå inn i nye oppgaver. Min erfaring er at livsendringer av denne typen går på to spor. Det ene sporet er tapsopplevelsen og det triste, mens det andre representerer pluss-sida: Gleden og det jeg vinner på det valget jeg har gjort.

Jeg måtte kjenne litt på det denne morgenen da jeg kom på at mine kollegaer – og min arvtager – samles til planleggingsdag og sitt første møte etter juleferien. Jeg vet at det klirrer i kaffekopper og klemmes rundt «vannposten», det lille tekjøkkenet ved inngangen til personalrommet. Skulle jeg vært der? Nei, livet er slett ikke verst i min gule ørelappstol her hjemme heller. Kaffekoppen alene har jeg alltid satt pris på. Dessuten slapp jeg en lang reisevei denne morgenen – og vekkeklokka ringte først klokka sju, da jeg vanligvis har vært i bilen. Og jo; jeg har tilhørt den gjengen i tolv år, så det er rart å tenke på at de går inn i et nytt semester uten meg.

Ikke bare livsendringene, men selve livet, går på to spor. Det byr på smerte, negative erfaringer, muligheter for å tråkke feil, ord vi ikke skulle sagt, valg vi gjerne skulle gjort om igjen… Lista kan fort bli lang. Og negativ. Men livet byr også på så mye godt. Gleder. Positive erfaringer. Mulighet for å følge en god sti, ord vi er takknemlige for at vi kom på å si. Valg vi gjorde som ble gode både for oss selv og omgivelsene. Det slår meg igjen og igjen at for de fleste av oss dras blikket lettest mot det som er negativt. Det kommer liksom av seg selv, mens det positive fokuset må velges.

Jeg er ingen tilhenger av nyttårsforsetter, men jeg liker å sette meg mål. Det er sånn jeg er skrudd sammen. Da jeg begynte i den jobben jeg sluttet i ved overgangen til dette nye året, satte jeg meg et lite mål: Jeg vil takke noen eller gi et kompliment til noen hver dag i denne nye jobben. Da jeg gjorde opp status for min egen del den siste dagen, konkluderte jeg med at jeg har hatt med meg det målet som en daglig påminnelse hele tiden. Det har vært uhyre viktig både på de gode og enkle dagene – og når dagene har vært så krevende som de kan bli på en skole med stor bredde både i ansattegruppen og i elevflokken. Jeg tenker at mitt lille mål har vært av en viss betydning for de som fikk en takk eller et kompliment, men mest av alt har det gjort noe med meg at jeg har valgt det positive fokuset. Ikke som en dra-seg-selv-etter-håret-øvelse eller fornektelse i møte med det som er problematisk, men som en motvekt til det som lett kommer helt av seg selv.

Jeg har fått lov til å være mentor og samtalepartner for mange gjennom årene. «Hva har skjedd denne uka som har vært bra?» er et spørsmål jeg stiller i den forbindelse. Eller «hva er du god på?» Selv om spørsmålene har et positivt fokus, starter svaret jeg får ofte med et «Nei, …» Jeg lurer på om det er dette naturlig negative fokuset som kommer til overflata? Og som gjør det så viktig å være seg bevisst livets gode sider og betydningen av indre og uttrykt takknemlighet. Mange av dem jeg har snakket med, har fått med seg denne lille oppgaven for ukene framover: Ta noen minutter hver kveld og skriv ned tre ting – de trenger ikke være store – som du er glad for, som du fikk til eller som de er takknemlig for fra dagen som har gått. Det kan også være noe av det samme som du var glad for dagen før. Noter det på telefonen din, i en pen skrivebok eller i et dokument på PCen din. Hvor er det samme, men du skal ikke bare prøve å huske det, du skal skrive det ned et sted sånn at du kan gå tilbake og se på det seinere.

Tilbakemeldingen fra de som har tatt utfordringen har vært omtrent som så: Det var litt vanskelig i starten, for jeg har lett for å se mest på det negative, men det gikk bedre etter hvert. Noen la også til at når det gikk greiere, følte de at de ikke trengte oppgaven lengre, så da droppa de den. «Men så skjønte jeg at jeg måtte fortsette allikevel, for da jeg stoppet, gikk det liksom tyngre for meg igjen» fortalte en tenåringsgutt meg i etterkant av at han hadde kuttet sin lille daglige «lekse», som han kalte det.

Så herved er utfordringen gitt ved starten av det nye året; Vær raus med takken, komplimentene og oppmuntringene. Du trenger ikke være så himla kreativ, bare litt fokusert. Og noter ned for egen del hva du er takknemlig for – gjerne daglig.

Adventstida er fin! Jeg elsker den, men innser også at den fort blir en litt travel innspurt mot en ferie fylt til randen av både kos og forventninger. Vi er ganske gode på å dempe forventingene og prioritere kosen – i tillegg til at vi verken har syv slag i boksene eller er nevrotisk opptatt av julevasken. Allikevel; aktivitetsnivået øker og arbeidsoppgavene er flere på denne tiden er året. Da tenderer lunta mi til å bli i korteste laget…

Når det skjer, krangler vi. Det vil si jeg – husets apekatt – krangler mens gemalen – husets skilpadde – «skjønner ingen ting». Men han får forklaringer. Lange. Til dels høylytte. Det skjedde forleden ettermiddag. Og jeg tenderer til å mene at det handlet mer om den berømte «dråpen» enn at lunta ble antent.

«Når begeret renner over, handler det egentlig ikke om den siste dråpen, men om det som var i begeret fra før,» sa Karsten Isachsen for mange år siden. Det sitatet har jeg brukt ofte. Som veiledning i eget liv og i samtale med andre. Et viktig spørsmål i så måte, er dette: Hva kan jeg gjøre for å tømme begeret slik at det ikke bare tømmes til kanten hver gang det kommer en ekstra dråpe?

Da min enetale var over den nevnte ettermiddagen, måtte jeg dra på grunn av en avtale. På vei hjem et par timer seinere hadde jeg funnet min indre 11-åring og egentlig bestemt meg for at jeg skulle være sur til sånn cirka første juledag (hvilket egentlig er umulig for en apekatt). Men da hadde jammen skilpadda mi krøpet fram og rigget seg pent til i sofaen: «Unnskyld, jeg skjønner at jeg har presset deg. Kan vi snakket om det…?» sa han – og første juledag kom fort.

«Jeg tror vi er litt slitne etter denne høsten, begge to,» sa han. Jeg ga han rett. Fram til da var det bare han som hadde erkjent akkurat det – før sist helg. Den fulleste av dem alle. Den helga som allerede var vel planlagt med jobb og selskap, da vi presset inn en ekstra julekonsert og dro på gudstjeneste før familiemiddagen (som gjestene kom halvannen time for tidlig til). Alt sammen veldig koselig, men antagelig i meste laget. Jeg synes etter hvert vi har blitt flinke på grensesetting, men noen ganger ryker det – motivert av lyst og velvilje. Det er lett å se det – etterpå.

Vi dør ikke av en sånn smell. På ingen måte. Og det er det som er poenget: Vi er takknemlige for at vi har ei verktøykasse som hjelper oss å forstå slitenheten og korrigere dårlig kommunikasjon når vi havner i sånne situasjoner. På samlivskursene våre byr vi på oss selv og erkjenner velvillig at «innimellom glemmer også vi alt vi kan om dialog og å lytte til det den andre egentlig sier…» Forleden kveld var altså en sånn «innimellom»… Da det klødde så intenst i reptilhjernen at det tok tid før pannelappen kom på plass og muliggjorde den gode samtalen. Når skilpadden hadde våget seg ut av sitt skall og apekatten hadde roet seg, kom vi allikevel raskt i havn. Fordi «vi vet bedre enn dette», som vi sier til hverandre når vi skjønner at vi roter oss bort i misforståelser og antagelser.

Det er så lett å tenke at god kommunikasjon bør skje helt naturlig når kjærligheten finnes og samlivet er etablert, men sånn er det ikke. Vi må heller falle til ro med at det er med nære relasjoner som med alt annet vi vil mestre og få til: Vi må øve og lære oss noen triks, trene noen muskler og ta et skritt til siden når vi feiler. Derfor har vi jobbet med disse tingene i eget liv i tjuefem år – og kurset andre par i godt og vel femten.

På den måten har vi lært oss å «gå på besøk» i den andres liv. Lytte oss fram til hverandres frustrasjoner og forsøk på å si noe vi ikke fikk uttrykt. Søke forståelse, men også be om tilgivelse. Da lander vi det, hver gang. Solen hadde for lengst gått ned over det som denne gang var min vrede og gemalens oppvåkning da vi møtte hverandres blikk og var enige – enda en gang – om at vi faktisk er et godt team. Og at det blir jul…

Jeg pustet litt lettet ut her om dagen da jeg oppdaget at dette året ikke blir det første da jeg (antagelig) ikke får pusset vinduene til jul. Det har noen fordeler å lese egne adventsrefleksjoner fra mange år tilbake... Og denne synes jeg til og med tåler en reprise:

Advent er en refleksjonens tid for meg. Og skal man få reflektert – og skal man få kjent litt etter og passe på at man når helt ned til bakken i eget liv, gjelder det å være bevisst. Ikke slitsomt bevisst, men litt bevisst. Det kan bety at kakeboksene blir litt færre eller de hjemmelagede julegavene en hadde tenkt at en skulle gjøre noe med, ikke blir en realitet dette året (heller). Kort sagt: Jeg stryker av lista noe av det en del mener bare må gjøres før jul. Vinduspussen får for eksempel vente til varmere og roligere tider. De fleste kjøkkenskapene som av en eller annen grunn «burde» vaskes før jul, likeså. (Det er ingen som skal spise julemat inne i kjøkkenskapene mine allikevel). På den måten vinner vi litt tid til å puste – inn og ut – tenne et lys og tenke litt etter…

I

disse dager har noen av julerefleksjonene mine spunnet rundt et enkelt vers i en enkel engelsk Christmas-carol som Ole Paus har oversatt til norsk og synger med sin hese røst på en måte som gjør at julesødmen erstattes av jordnær virkelighet og det jeg liker å kalle «nerve». Siden juleplata til Ole Paus og gutta i Skippergata kom i hus hos oss for noen år siden, har den vært en av de første jeg plukker fram hver første søndag i advent. Noen av sangene er kjente – og noen er kjente i ny språkdrakt. Som spor nummer seks dukker den opp, en stillferdig vise med et siste vers jeg aldri blir ferdig med: «Jeg er svak og fattig – hva kan jeg gi til ham. Hvis jeg var en gjeter, så gav jeg han et lam. Og var jeg vis og rik, vel, da fikk han velge fritt Men jeg er bare meg, jeg gir ham hjertet mitt»

Og det er altså dette jeg tenker på i disse dager mens jeg lurer på hva jeg skal gi – ikke til Jesus, men til venner og kjente.Det skal være hyggelig å få, merket av omtanke og ikke for dyrt. Mye er i hus og noe er til og med pakka inn og har fått til-fra-lappen på plass. En del gjenstår, men lista er klar og detaljert, så det skal gå greit. Når en holder hodet kaldt, er det egentlig helt overkommelig, dette såkalte «gavehysteriet». Jeg plundrer mye mer med responsen min overfor han som er den store giveren. Det høres jo unektelig både fromt og fint ut med konklusjonen i sangen til Ole Paus: «Jeg gir ham hjertet mitt».

Men ærlig talt: Hjertet mitt er ikke mye å tilby? Det rommer så mangt. Potensiale til dårlige valg og ukloke valg i uskjønn forening med gode gjerninger og ditto ord. Når jeg gir gaver til mine kjære, er jeg opptatt av at de skal være av god kvalitet. Da Gud startet hele gave-rushet, ga han det beste og mest verdifulle han hadde – sønnen Jesus, perfekt og uten en eneste skitten tanke… Da burde jeg jammen gi ham noe bedre tilbake enn mitt korrupte hjerte?

Det er da refleksjonen bringer meg en aldri så bitteliten åpenbaring: Jesusbarnet ble født i en stall. I en skitten, møkkete dyrebolig. Fordi tjukke slekta i Betlehem ikke ville ta imot det unge, fattige paret på reise fra Nasaret. Så fattige var de at de ikke hadde råd til det offeret tradisjonen krevde etter at deres barn var født. Kravet var et årsgammelt lam, B-løsningen for fattige var et par duer. Og det var det Maria og Josef hadde råd til.

Det var neimen ikke mye luksus over Jesu fødsel. Som om ikke den nevnte elendigheten var nok, ble han i tillegg flyktning som nyfødt barn. Lenger ned på rangstigen kunne man neppe komme. Men så langt ned ville han… Kanskje for at du og jeg skulle forstå at han faktisk ikke er så godt vant og gjerne tar til takke med våre hjerter – i all sin utilstrekkelighet?

Så langt denne adventstida er dette min viktigste erkjennelse…

Jeg hører med til dem som ikke er spesielt begeistret for at vi har innført de amerikanske tradisjonene "Halloween" og "Black Friday" her til lands. Hvorfor i alle dager tok vi ikke "Giving Thursday" eller selveste Thanksgiving i stedet? Man kan lure, og jeg er faktisk en smule misunnelig. Dette året samler vi riktig nok gode venner rundt bordet den dagen, vi også, men det skal innrømmes at invitasjonene var grundig unnagjort og gryteretten vel på plass i fryseren før jeg kom på at det vel egentlig skulle stått kalkun på menyen. Ikke for det, vi som skal spise sammen her, kommer også til å bli mette - og vi har mye å takke for...

Under overskriften "skattejakt", delte jeg noen tanker om nettopp Thanksgiving for en tid tilbake her på bloggen - og ble enig med meg selv om at det meste av den tåler en liten reprise:

... Litt ergerlig er det også å tenke på at det var tradisjonen fra hjemlandene i Europa som sporet innvandrerne i det nye kontinentet til å etablere sin spesielle versjon av høsttakkefesten ved å flytte den kirkelige handlingen inn i sine private hjem. Eller i det minste supplere med den etter hvert så sagnomsuste familie- og venne-middagen. Høsten 1863 erklærte daværende president, Abraham Lincoln, at dagen skulle være nasjonal høytidsdag og fridag. Og sånn har det blitt. Lurt, Abraham.

Hos oss har markeringen stort sett forblitt kirkelig – og betydelig enklere. Det er leit, men la meg benytte anledningen denne fredagen, en ukes tid etter «skjema», og minne oss på viktigheten av takknemlighet. Som bidrag til et gode samfunn og, like viktig, personlig velvære.

«Count your blessings», sier også amerikanerne. Tell velsignelsene dine. Det er klokt. Forleden ble jeg sittende ved samme bord som en tenåring som gjorde det motsatte; ramset opp alt som var galt og trist og surt for tida. Hun telte sine «miserabelheter», og de strakte seg fra en gjennomsnittlig normal høstforkjølelse til det faktum at hun ikke likte maten hun fikk servert der vi møttes. Det var lite å oppmuntres av av det man fant mellom disse to ytterlighetene, også. Opphavet tidde; de hadde sikkert hørt leksa før. Jeg vet at det kan være sånn å ha en tenåring i huset, men det gjorde noe med meg. Jeg kjente at jeg jeg ble strammere i skuldrene (og muligens i maska).

Så motsatt av de gangene jeg er sammen med mennesker som midt i at livet er tøft, tydeligvis stadig er på det jeg kaller «skattejakt»: De setter fokus på det som er bra. Titter ut - eller inn - av sitt eget vindu og finner gode ting å hvile blikket på. Uten å dra seg selv etter håret. Uten å sette seg på lokket over det som er krevende.

«…Men det er jo så mye som er bra, også,» er en kommentar jeg hørt mange ganger. Med trykk på bra. For å legge tyngden på den beste sida. Ved å telle vanlige hverdagsvelsignelser og små oppmuntringer. Da skjer det noe helt annet; jeg slapper av, får et annet perspektiv på min eget liv, også. "Jeg blir jo gladere" konkluderte en etter at han hadde klart å motstå fristelsen til å dra ned sin mentale rullegardin fordi de depressive tankene truet med å få overhånd. Livet var tøft, men han var så stolt over at han klart å velge å snu fokuset. Nå foretok han en slags opptelling og smilte over at de fleste dagene hadde noe positivt ved seg.

"Count your blessings" - og gjør det gjerne ved å skrive en liste over alt du har å være takknemlig for. Enten du sitter på toppen av livet og skuer utover i solskinnet eller du føler at du får hele himmelen i hodet i høstmørket. Kanskje er du beruset av forelskelse, ikke bare i han eller henne, men i livet som helhet akkurat nå. Det går bra. Du seiler i medvind. Kanskje ser du tilbake på en rekke tapsopplevelser og motbakker som har satt spor. Uansett; jeg tør påstå at det finnes noen velsignelser å telle. Det kan hende du vil oppleve at de er flere enn du trodde. Jeg garanterer at det vil gjøre noe med deg. God skattejakt.