«Hvilke drømmer har du for livet ditt? Du får ikke en pott på 20 millioner, men du får en på 20 år …» Jeg husker fremdeles det spørsmålet som ble stilt på en strategikonferanse jeg var med på for mange år siden.
Knøttene ville nok betegnet det som et «to-netters-spørsmål». Verdt å bruke litt tid på. Jeg husker også en av dem som ble bedt om å svare – fra scenen under konferansen. En kar sånn cirka midt i livet – et sted i førtiårene. Han ba om litt betenkningstid før han spissformulerte seg: «Jeg drømmer om å mene mindre og elske mer …» Med jevne mellomrom siden har svaret hans dukket opp i tankene mine. Lettere å si enn å etterleve. Et krevende prosjekt for meningssterke mennesker, men en frigjørende tanke. Det betyr ikke at vi ikke skal mene eller sette grenser. Vi trenger bare ikke mene noe om alt. Et godt råd er å velge sine kamper. Dessuten er det fint å ikke trekke så mange grenser at livsvandringen minner mer om en hinderløype enn den trygge rusleturen den kan være.
Helt fra jeg var ung har jeg hatt mange drømmer om det enkle livet.Ikke i betydningen lettvint. Men i den forstand at jeg fokuserer på det viktigste. På de virkelige verdiene. For meg har det handlet om å rydde plass og tid for mennesker. «Hvis vi tenker etter, er det nok sånn at de største drømmene våre ikke handler om noe en får kjøpt for penger», var det også en som sa på den nevnte konferansen. Nyere undersøkelser bekrefter akkurat det: Idealister er mer tilfreds med livet enn materialister. Forskjellen mellom de to typene kan beskrives blant annet på denne måten: En idealist er uansett lønnsnivå stort sett fornøyd med det han eller hun tjener, mens materialisten alltid synes lønnen er for lav. Mens den første er mest opptatt av å støtte andre, er den siste mest fokusert på å karre til seg. Jeg innser at dette kan knyttes til personlighet, men noe må da også handle om verdivalg … Om å bestemme seg for å elske mer enn jeg mener. Gi mer enn jeg meler min egen kake.
Jeg har hørt noen visjoner etter hvert; enkeltpersoners, menigheters og bedrifters. Noen liker jeg, andre blir jeg matt av. Noen husker jeg og minner meg selv på igjen og igjen. Den som i årenes løp har gjort dypest inntrykk, er denne: For mange år siden møtte jeg ei dame i en luguber forstad til Chicago. Hun og familien hennes hadde bosatt seg i et nabolag preget av brutte relasjoner, alenemødre, menn som sviktet, arbeidsledighet og kriminalitet. Mannen i familien ledet en organisasjon som arbeidet for forsoning mellom mennesker. Hun førte regnskapet fra hjemmekontoret. På frivillig basis drev hun en lekseklubb for barna i nabolaget, og da nabohuset brant, hadde hun og mannen kjøpt tomta. Der hadde de anlagt en basketballbane for ungdommer – med streng beskjed om at det var våpenfri sone. De hadde definitivt valgt et liv der de elsket mye og mente mindre. På forbilledlig vis forenklet de livet – som var langt fra ukomplisert. Resultatet var en krevende, men dypt meningsfull tilværelse som de ikke ville bytte bort. «Hva er visjonen din?» spurte jeg henne. Svaret overrasket meg, men det sa alt om hvilken bevissthet hun hadde for det livet de levde: «Jeg tenker at det er en menneskerett å spise hjemmebakte kaker,» svarte hun.