Et av de flotteste ordene jeg hører noen si om andre mennesker, er at de er rause. Rause mennesker deler gjerne… De omgir seg med blikk som gjør at man opplever seg sett, og de tar gjerne med en kaffe til deg når de kjøper en selv. De gir av sin tid i frivillig arbeid – og de er ofte raske til å svare ja når det er en oppgave som skal gjøres. Raushet er en fantastisk egenskap – enten den er medfødt eller oppøvd. Vi setter gjerne ord på denne rausheten. Komplimentene sitte gjerne løst hos rause mennesker – og de omtales i raskt i positive ordelag selv, også.
Den rausheten det er vanskeligere å snakke om for mange av oss, handler om økonomi. Joda, jeg skjønner at det koster noen kroner å kjøpe kaffe til noen og det er ikke gratis å stille med kake hver gang det trengs, så sånn sett er økonomien bakt inn i den mye av den rausheten vi snakker varmt om. I det siste deles det også ofte på Facebook at den og den har bidratt til en venns bursdagsønske. Raust av de begge, tenker vi kanskje – både den som i beste fall avstår fra alle personlige gaver fordi nære venner og familie heller gir til en veldedig sak, og den som støtter disse gaveønskene uten å være blant de nærmeste som vanligvis har stilt med en blomsterbukett eller ei god bok.
Jeg er for alle tiltak som hjelper folk å gi, men i dag har jeg lyst til å slå et slag for en måte å organisere den slags på som er mye enklere.
Mange har hørt begrepet «tiende». Det omtales ofte som noe sært som de som er med i litt rare kristne sammenhenger praktiserer – antagelig mot sin vilje. – De må altså gi ti prosent av inntekten sin til menigheten, hørte jeg en opprørt voksen dame si en gang. Jeg var i tyveårene den gangen – og hadde rimelig dårlig råd. Jeg husker jeg smilte. Så langt jeg visste, var det ikke helt sånn. Trykket på «må» var for tungt. Noen få år tidligere hadde jeg selv hørt om «tiende» for første gang – og hadde begynt å praktisere det, aldeles frivillig. Den gangen brukte vi hovedsakelig kontanter, og jeg la til side ti prosent av det jeg tjente hver gang lønna kom – og ga pengene videre. Noe til faste prosjekter, noe etter som det dukket opp behov der jeg tenkte jeg kunne bidra. Erfaringen min var at selv om jeg hadde det trangt, følte jeg sjelden at jeg avstod fra noe. Jeg sparte til ting jeg ønsket meg, og jeg måtte nok usette noen kjøp iblant, men jeg hadde mat på bordet, hus å bo i og klær både på kroppen og i skapet.
Siden har jeg – og etter hvert vi – fortsatt med det. Tidene har endret seg. Inntekten er høyere og summen de ti prosentene vi setter av for å gi bort hver måned, har økt i takt med inntekten. Nå står det på konto og vippses eller sendes ut derfra. Det meste til faste prosjekter, noe til behov som dukker opp underveis og som vi opplever at vi skal støtte. Vi gir sjelden til bursdagsønsker på Facebook og glemmer innimellom at det var TV-aksjon dagen før. Vi foretrekker rett og slett å ha en fast givertjeneste året gjennom – og det meste går automatisk ut av kontoen uten at vi tenker på det. Det blir en grei sum hvert år. Om vi merker det? Antagelig. Hadde vi hatt ti prosent mer å bruke hadde vi sikkert funnet noe å bruke dem på – eller sørget for at en sparekonto hadde vokst mer enn den gjør i dag. Vår holdning er imidlertid at dette ikke er våre penger. I tillegg til skatt og alt det andre som belastes lønn og bosted, er dette noe som tilhører samfunnet. Vi støtter prosjekter i inn- og utland som vi tror betyr noe for mennesker. Troen vår påvirket valgene vi gjør i så måte, men sånn er det jo med all form for givertjeneste; Vi gir til det vi har tro på.
Hvorfor skriver jeg om dette her? Av flere grunner:
Fordi det legges mye planer på denne tida av året og jeg har lyst til å oppmuntre til større bevissthet rundt denne formen for raushet i det året vi akkurat har gått inn i. Det er så greit å få system på givertjenesten! Ti prosent vil nok oppleves mye for mange dersom erfaringen så langt er knyttet til TV-aksjonen og spredte prosjekter – blant dem bursdagsønskene på Facebook. Men det går jo an å velge en lavere prosent – og så kanskje øke etter hvert? Prosent er fint – for da vokser givertjenesten med inntektene når de øker. Det er nok altfor mange som slik sett ga mer før om de har holdt seg til en hundrelapp eller to gjennom mange år…
Dernest fordi det er så greit å ha system på det å dele. Når faste prosjekter trekkes fast og resten overføres til en egen gavekonto, slik vi gjør, er det veldig enkelt. Da slipper vi både å fristes til å la være å gi «fordi vi trenger de pengene selv akkurat nå» og vi slipper å få dårlig samvittighet når vi kommer på at vi nok «burde gitt til noe», slik ei sa det en gang… For oss er dette en del av forenklingen av livet…
Til sist: Raushet kan øves opp. For oss er dette en del av øvelsen. Vi har fått noe å forvalte, alle sammen. Vi har tid, evner, materielle ting og penger. Det letteste hadde kanskje vært å verne om det slik at det bare kommer oss selv og våre nærmeste til gode. Vi tror det dypest sett er lite glede i det valget. Og kanskje er det det viktigste jeg ville si før denne helgen; Det gjør oss litt mer fornøyd å ha noen faste prosjekter som vi «eier» litt fordi vi støtter dem fast… Derfor er årets andre oppfordring denne: Snakk om givertjenesten deres. Finn en prosent som passer deg eller dere – og vurder om noen beløp de allerede gir, bør reguleres? Har du ikke ett eller flere prosjekter allerede, vil vi oppmuntre til å finne det. Det er veldig avslappende, faktisk…