Da er den her: adventstida … Sjelden har den vært så etterlengtet. I hvert fall ikke av meg. November ble mørk. Og jeg tillater meg enda en gang å tenke at det hadde vært krise om vi ikke hadde hatt denne lange høytiden som inviterer til lys og kos, nå rett før sola snur.
De som har fulgt oss og bloggen vår noen år, vet at vi forsøker å planlegge adventstiden godt. Vi ønsker ikke en for full kalender som fort kan ende med at vi sitter utmattet tilbake etter mye stress og sosialt kjør i adventstiden og jula. I år har det ikke vært noe problem … Vi har gjennomført en hyggelig middag for seks – i god avstand, som seg hør og bør i disse tider. Men vi har også nettopp avlyst en kommende søndagsmiddag med en niese. Hun skulle komme med toget fra et litt ekstra belastet område. Det var en tøff avgjørelse å droppe det, men vi minner oss selv igjen og igjen på at vi er heldige. I dette landet – og her i stua vår. Tross alt. Vi satser på nye muligheter.
Min mor var ekstremt ekstrovert. Det måtte skje noe hele tiden. Derfor tok det litt tid for meg, som hennes introverte datter, å finne ut at jeg faktisk er det: Introvert. I ungdomstiden kjente jeg meg bare annerledes. Og konstaterte at mor var litt i overkant … ett eller annet. I tillegg var jeg enebarn. Min mor var hjemmeværende. Det følger forventinger med sånt. Jeg taklet det dårlig ... Mamma ladet sine batterier i fellesskap med andre – der jeg etter hvert skjønte at jeg tappet dem, sakte, men sikkert, selv om jeg tør påstå at jeg elsker mennesker. Da hun ble gammel og litt mer immobil, var allikevel innsatsen hennes imponerende for å få til en eller annen aktivitet der hun kunne treffe folk. Hver dag. Den gang skjønte jeg ikke hvorfor mamma ikke ville at vi skulle handle «i stort»når vi var på besøk. I min verden var det fryktelig ineffektivt å la være, men etter hvert gikk det opp for meg at vi med det hadde snytt henne for de daglige handleturene. Med rullator. Hun kunne kunsten å være en smule selvmedliden, også. En søndag jeg visste at hun skulle i selskap, ringte jeg henne på morgenen for å ønske henne en god dag og be henne hilse. «Ja, jeg er jo glad det skjer noe i min verden, også», svarte hun. Jeg tenkte raskt gjennom uken som hadde vært, og måtte bare kommentere: «Mamma! Nå var du på noe på mandag, tirsdag, onsdag,torsdag og fredag. Den eneste dagen denne uken det ikke har skjedd noe, var igår. Jeg tror neimen ikke jeg gidder å synes synd på deg…» Den lille realitetsorienteringen fikk hun tåle, tenkte jeg. Den gangen.
Her om dagen tenkte jeg på det igjen. Jeg hadde hatt enda en hjemmekontordag i rekken av mange. Det har blitt nesten like mange hjemmekvelder, men akkurat den kvelden skulle vi på en lynvisitt til en nyoperert venninne. Planen var å stå i gangen hennes med maske mens hun – også med maske – satt på en stol noen meter lenger inn. Visitten tok 33 minutter. På veien hjem hørte jeg meg selv si – til han i førersete som har cellekontor og skrifter rammer rundt livet litt hyppigere: «Jeg får si som mamma. Jeg er glad det skjer litt i min verden, også.» Så lo vi godt, for ingen av oss hadde trodd at jeg skulle komme dit at min sosiale tank kjentes nesten tom, og at et kort besøk «i døra» og en 15 minutters transportetappe skulle oppleves som en slags opptur.
Jeg erkjenner at vi som er introverte har en fordel i denne tiden. I tillegg har gemalen og jeg god trening i å forsøke å finne «godsidene» med det meste her i livet. «Godsida» nå er mer ro i en tid som fort kan bli travel. Men når ribba er i fryseren, medisterkakene er stekt, julebrevet er ferdig - på norsk og engelsk - alle gavene er i hus, og planen for julebaksten er lagt allerede 4.desember, er det noe som ikke helt stemmer. Kalendersidene framover er ikke helt tomme, men selv for oss, som har bremset etter én julekonsert og sørget for hjemmekvelder mellom slagene både i adventstida og jula i mange år, ser det glissent ut. Det betyr: Her gjelder det å bruke kreativiteten, nytte sjansen til å sørge for at stillheten brukes til god ettertanke, finne fram noen av de bøkene vi en gang tenkte vi skulle lese, fylle de rammene vi faktisk har til rådighet så godt vi kan, bruke zoom til møtepunkter også påfritiden, og - for all del: ikke handle «i stort».