Jeg er introvert, og det har kommet godt med de siste månedene. Da det ble lov å bruke hytta i slutten av april, pakket jeg PC og alt jeg trengte for jobben min og dro dit. Ved spisebordet hvilte jeg blikket på sjøen mens jeg tenkte, og etter arbeidsdagens slutt kunne jeg kjenne grønt gress under beina og pusle med litt hagearbeid. Alene. Uten TV og med begrenset nett-tilgang.
Gemalen forble i hovedstaden, men kom på besøk i helgene og kanskje en kveld i uka. Resten av tiden var jeg «all by myself». Noen hyttenaboer i stort sett samme ærend hadde jeg rundt meg, også, men vi tråkket ikke ned dørene hos hverandre.
Det var fint å få besøk av Dag, men etter noen uker kjente jeg at jeg var litt sulteforet på impulser. Det jeg visste, gikk opp for meg da det ikke var der lenger: Jeg trenger å sparre med flere enn han jeg deler hverdagen med. Joda, jeg kunne ringe noen, og jeg gjorde det. Men jeg er ikke et «telefon-menneske». Jeg liker samtalene face to face.
Det var ikke synd på meg, men jeg fikk en nærliggende påminnelse om noe viktig ved det å leve sammen …
Fra tid til annen treffer jeg mennesker som prøver å møte alle partnerens behov. Eller som forventer at han eller hun de lever sammen med, tar ansvar for å fylle det jeg kaller behovstanken deres. Det første er en umulig oppgave å påta seg, og det andre er et krav ingen kan leve opp til over tid. Man knekker av begge deler. Verst er det i de forholdene der begge disse forventingene finnes. Den ene krever og den andre gjør alt han eller hun makter for å leve opp til kravene.
– Hva gjorde at det skar seg? spurte mannen min en bekjent for noen år siden. På det tidspunkt hadde hun en god stund vært i et forhold som utenfra sett virket lovende. Så ble det plutselig slutt. -– Jo, jeg var veldig opptatt av at han skulle ha det bra, svarte hun raskt, og la til i en ironisk tone: – Og det var han også. Forelskelsen hadde gjort henne blind for at mannen hun hadde funnet, ikke var den oppofrende typen hun oppfattet i starten. Etter hvert ble hun mer seende og valgte å gå ut av et forhold som det viste seg hadde ett sentrum: han.
I samlivet er vi både mottakere og givere. Ideelt sett. Jeg har ansvar for å ta vare på relasjonen ved å være oppmerksom på partners behov – og mine egne. Han har det samme ansvaret. Hva disse behovene er, finner vi ut ved å «gå på besøk i hverandres liv», som vi har skrevet om mange ganger.Vi er begge nysgjerrige på den andres hverdag. Gemalen kan ringe meg når han sitter i kø hjem fra jobb bare for å spørre hvordan dagen min har vært og hvordan jeg har det. Og han deler gjerne fra sine egne opplevelser. Jeg setter stor pris på det initiativene. Vi leser nyhetssaker i avisen og spør hverandre hva vi tenker om det vi leser.Bruker tid på å lytte oss fram til sinnsstemninger, bekymringer og gleder hos den andre. Stiller spørsmål. Men vi vet begge: Ingen av oss kan tilfredsstille alle lengsler og behov hos den andre. Vi trenger begge andre impulser og et større nettverk. Å erkjenne det, er ikke et nederlag, men frigjørende.
Jeg merket det på forsommeren. Til tross for at min oppmerksomme mann var så definitivt på tilbudssiden, savnet jeg småpraten med venner, perspektivene når jeg rusler rundt i byen, ja til og med stemningen på T-banen. Siden han hadde bilen, var det han som handlet når han var innom –og jeg tok meg selv i å savne vurderingen av hvilken vare jeg skulle velge i butikken. Selv om jeg er godt vant med hjemmekontor, har jeg i alle år hatt lunsjpause sammen med andre noen dager i uken. Våren 2020 ble annerledes. Jeg ble underernært på vanlige hverdagsopplevelser. Og på tilfeldige og planlagte møtepunkt med venner og bekjente. Sånt er jo verdt å reflektere over…
Vi har i mange år vært opptatt av å oppmuntre hverandre til å få andre impulser enn de vi gir hverandre. Verdien av det ble tydeligere for meg våren 2020. Det fører meg tilbake til en av våre (andre) hjertesaker:Rytme. Det gjelder å finne en god rytme: Tid sammen for bare oss to. Tid alene.Og tid for andre impulser – enten det handler om mennesker eller aktiviteter.
For mange år siden leste jeg et sitat i en bok som jeg har tatt med meg siden: «Don’t look to people for what only God can give». Ikke se hen til mennesker for det som bare Gud kan gi deg. I et trosperspektiv er det et viktig råd. Men ikke bare der. Det handler om at mennesker generelt og partneren spesielt verken kan eller skal møte alle dine og mine behov. Vi må finne andre kilder. Hvis ikke det skjer, tørker vi fullstendig ut – og kravene til omgivelsene blir mer enn de skal leve med.