For mange år siden kom jeg over en ide om å lage en «kjærlighetskalender» i et av de ukebladene som foreslår slike ting. Siden gemalen og jeg allerede hadde hatt fast «vår kveld» en gang i uka siden vi var forlovet, tenkte jeg forslaget med månedlige aktiviteter som skulle styrke samlivet, kunne være et skritt videre. Et av forslagene var å lage seg et felles prosjekt, for eksempel å pusse opp et rom sammen.
Nå hadde vi allerede på det tidspunkt pusset opp et par leiligheter og et hus, så tanken var ikke helt fremmed. Det var bare at de prosjektene med all tydelighet hadde avslørt meg som en svært utålmodig «håndverker» og gemalen som en tilsvarende tålmodig ektefelle. Grunning, skjønte jeg for eksempel ikke helt vitsen med. Det endte med at gemalen grunnet og gjorde alt ferdig fram til det skulle farge på veggen. Da ropte han på meg. Så fikk jeg gjøre det som ifølge meg var morsomt. Denne arbeidsfordelingen var også begrunnet i at jeg synes pussing «ikke kunne være så nøye» … Hver gang jeg spurte Dag om det jeg hadde gjort var bra nok, var svaret at «du kan sikkert holde på litt til». Og det kom uten at han løftet øynene bort fra det han selv holdt på med. Irriterende …
Våre fellesprosjekter på oppussingsfronten hadde derfor egentlig endt med at han pusset opp – og jeg gjorde alt mulig annet. Men så følte jeg altså at tiden var inne for å jobbe sammen om noe. Gemalen var nølende, men godtok et enkelt prosjekt.
I fellesskap skulle vi montere skyvedørsgarderobe på soverommet vårt.
Jeg skal ikke trette dere med detaljer, men nærmere en skilsmisse enn da vi holdt på med den skyvedørsgarderoben, har vi vel aldri vært.
Vi fant fort tilbake til vårt gamle mønster. Det var nok lurt, men likevel falt jeg ikke helt til ro med at det måtte ble sånn. Jeg tenkt stadig at det hadde vært hyggelig å gjøre noe lignende sammen. Kanskje er jeg naiv og lar meg lure. Tross mine gode intensjoner, har det meste av det som har blitt gjort på hytta av oppussing og nye konstruksjoner, vært Dags gebet. Hagen har vært min. Så har jeg løpt etter ei sag for ham og han har skuffet utover noen trillebårer med jord for meg. Nå er jeg ikke finslig og redd for å sjaue. Det er ikke det det gjelder. Jeg har lempa mye ved – og for noen år siden tilbragte jeg mange timer under glassverandaen på hytta der jeg ryddet etter forrige eier. Jeg har med andre tålmodighet, jeg også. På visse felt. Motsatt har jeg merket at min kjære mangler tålmodighet når han står overfor kjedelige oppgaver som han har gjort altfor mange ganger før. Det verste er å beise hvitt på hvitt. Da går han i stå. Og så har han et dilemma: han elsker plattinger, men selve plankekjøringa kjeder han. Veldig.
Derfor meldte jeg meg som mulig drillpike … Jeg vet ikke om han syntes det var en god ide, egentlig, men han liker at vi gjør ting sammen. Det vil si:han liker at jeg pusler med noe på samme sted som han. Og han likte min løsning: Rollene måtte klart defineres, krevde jeg. - Du er lærer – og jeg er elev. Jeg mener ingen ting. Jeg understreket at jeg anså det som en viktig forskjell fra tidligere og erkjente at «dette har jeg ikke peiling på.» Så jeg lot meg kommandere, og jammen ble det moro. For oss begge. Vi lo sammen og ble litt ivrige begge to. Jeg lærte ting om verktøy og hvordan man bygger veranda som jeg ikke kunne før. I fjor høst rev vi en gammel og skjev garasje på hytta for å sette opp et slags kreativt verksted. Jeg skal vel ikke akkurat påstå at jeg har bidratt mye, men jeg har vært håndlanger. Og jeg vet stort sett hva gemalen etterlyser og når sitter på taket og håper at han skal slippe å løpe opp og ned for å hente ting han har glemt å ta med oss …