"Lær deg å si nei ..."

Da jeg leste det, tenkte jeg: – Å si nei er nesten like vanskelig som å lære seg latin, også. Og så har jeg brukt dagene på å reflektere litt over viktigheten av denne formen for grensesetting. 

Jeg snakker ofte med mennesker om livet. Hverdagslivet.Utfordringene – og gledene. I tilfeldige møter og gjennom vel forberedte samtaler. Jeg har ofte hørt meg selv stille følgende spørsmål underveis i praten:– Hvorfor sa du ikke nei? Foranledningen er gjerne noe min samtalepartner sukker litt over. Det kan handle om en oppgave han ikke hadde lyst på, en jobb vedkommende ikke følte at hun mestret eller en invitasjon som kom oppå et allerede fullt program. Noen ganger gjelder det relasjoner som tapper for energi, men som den jeg snakker med, føler seg forpliktet på.

Svaret jeg får, er nesten alltid det samme: – Nei, det er så vanskelig … Vi vil ganske enkelt ikke skuffe eller – enda verre – såre andre. Mange føler seg presset og er redd for å tape velvilje. Eller aner en slags konflikt som de for all del ikke vil inn i. Jeg hører selv med til dem som ikke vil bli oppfattet som vanskelig, og da kan jeg komme til å svare ja når jeg vet jeg skulle sagt nei.  

Når noe er vanskelig, er det fristende – på alle livets områder – å velge minste motstands vei. Men ofte velger vi et alternativ: Vi øver oss. Trener for å mestre noe vi ikke klarte før. Første gang jeg satte meg på en sykkel, fikk jeg det ikke til. Men jeg øvde. En dag knekte jeg koden. Siden har jeg kunnet sykle. Det kan hende du mislyktes på kjøkkenet da du begynte å lage mat. Ingen er født mesterkokk, men øvelse gjør mester, har vi hørt. På samme måte må vi håndtere det faktum at det er krevende å sette grenser. At det er vanskelig å si nei, betyr ikke at vi må alltid gi etter for ja-mennesket i oss. Også på det området må vi øve. Skal vi lære oss å si nei, må vi trene oss på å si nei. Det kan vi for eksempel gjøre gjennom å forberede oss på noe av det vi aner at kommer.

I år er programmet for adventstiden unormalt glissent – for oss som de fleste andre. Men fordi det vanligvis trues av mulig stress, pleier vi å sette oss ned en kveld i november og se på planen for desember. Vi legger inn det vi vet at vi må få gjort før høytiden, og vi ser på det som allerede da ligger av avtaler og tradisjoner: Julegavebesøk, handling, en julekonsert (alltid bare en!), et par julemesser, juleavslutninger på jobben, en førjulskvelds hos venner på samme dato hvert år, noen sosiale sammenkomster hjemme hos oss selv som vi vil invitere til. I neste omgang legger vi inn pusterom. Planløse kvelder. Vi må ha et visst antall. Med det som utgangspunkt bestemmer vi hvor mange andre aktiviteter vi har plass til – hjemme eller borte.

På den bakgrunn hender det at vi høflig takker nei til en invitasjon – ofte med tungt hjerte fordi vi vet at vi går glipp av noe hyggelig. Responsen vi ofte får, setter seg i magen på meg: – Nei, dere er jo så travle.  Etter hvert har vi lært oss til å respondere på den: – Vi er nok ikke det, men fordi vi heller ikke vil bli det, ser vi oss nødt til å takke nei innimellom. Vi beklager, men akkurat nå er adventsprogrammet vårt fullt nok.  Eller det handler om juledagene. Det er mange år siden vi kuttet ned på antallet familie-og vennesammenkomster. Alle sammen var veldig hyggelige, men vi orket ikke henge med. Har vi skuffet noen gjennom årene? Helt sikkert. Vi lever med det …

Når vi iblant forklarer hvorfor vi takker høflig nei, er det ikke fordi vi skylder andre en begrunnelse. Selv tenker jeg at folk skal få slippe å forvare seg når de takker nei til noe jeg inviterer til eller spør dem om. Hvis de ikke vil det selv da. Det hender jo noen vil si det slik: – Dessverre passer det ikke i år, men spør gjerne igjen.  Når vi forklarer at våre nei er en brems for ikke å få det for travelt, er det to grunner til det: Først fordi påstanden om at gemalen og jeg har det så innmari travelt, sjelden stemmer. Dernest fordi vi har lyst til å opponere litt mot et slags opplest og vedtatt faktum: Livet skal være travelt. Vi innser for all del at det er det i perioder. Familielogistikken blir krevende når barna er små og forventingene fra barnehagen, skolen og fritidsaktivitetene presser på fra alle kanter i tillegg til det jobbpresset mange lever med. Men også i de fasene av livet går det an å si nei til det en faktisk har litt kontroll på. For å få pauser. Og pauser trenger vi.

Invitasjoner kan vi altså til en viss grad forberede oss på. Ved å se på kalenderen, eller ved å bestemme oss for hvilke mennesker vi vil prioritere. Prioritering er et viktig stikkord. Vi kan også forberede hvor mange forpliktelser vi ønsker å ha på fritida, og hva slags oppgaver som ikke tapper oss helt for energi. For så å bestemme oss for om vi vil si nei eller ja om spørsmålet kommer. De fleste av oss vil si at det er lettere om vi har tenkt igjennom tingene på forhånd. Og har vi øvd lenge nok, har vi også erfart at vi har overlevd og hatt et bedre liv enn i den tiden da vi sa ja til det meste. Vi har også erfart at vi har kommet over at en eller annen ble skuffet eller enda til fornærmet. Andres reaksjon får de selv ta ansvar for når det eneste jeg gjør, er å sette grenser for mitt liv og takke nei på en høflig måte.

Målet for alle oss ja-mennesker er ikke å bli nei-mennesker. For all del. Nei-mennesker er så triste å omgås. Vi skal bare ta litt mer vare på oss selv. For egen og andres del.

‍