«Det er jo ikke mulig å planlegge noen ting for tida», sukket ei jeg snakket med forleden. Med god grunn. Hun er leder i et firma som møter mange «vegger» i denne tida da reiseforbudene er absolutte. Mange av oss kjenner på det samme på vårt mikronivå: det er vanskelig å legge ferieplaner ,og vi savner mange av de hyggelige stoppestedene i hverdagen.
Jeg regner meg ikke som noe «konsert-menneske», men her om dagen tok jeg meg i at jeg kjente en bitteliten sorg over at den faste rytmen med én julekonsert (vi setter grensen ved en) ser ut til å gå i vasken. For artistene er det krise – jeg vet det – men for meg er følelsen begrenset til en liten vekker om det bedriftslederen uttrykte om planlegging: Det er vrient. Vi går glipp av konserter, teateropplevelser (vi har vanligvis ikke flust av dem på programmet, heller), feiringer, ferieturer og andre hyggelige ting som normalt gir gode avbrekk i hverdagen. Programmet inneholder kort sagt færre ting å glede seg til …
Å glede seg til noe, har egenverdi. Et av tegnene på depresjon er at man ikke gleder seg til ting lenger. Selv om programmet inneholder poster en har sett fram til med forventning tidligere. Når noen – eller mange – av de tingene en har gledet seg til i fortida, blir borte, er det altså viktig for oss å erstatte det med noe nytt. For vår mentale helses skyld. Kanskje dette er denne tiden da vi skal finne fram til de enkle gledene igjen – og vekke kreativiteten?
På min plan denne høsten er det, så langt, få vennetreff, ingen «syklubber», ingen konserter. Jeg konstaterer også at førjulsarrangementene vi pleier å være på, ikke blir noe av, og en tur vi skulle vært med på, er utsatt til vinteren. I går avlyste vi tredje forsøk på å starte opp en husgruppe hjemme hos oss. Denne gang fordi reglene i Oslo er strammet inn, og det blir plundrete å holde en-meteren hjemme hos oss. Ergerlig, men objektivt sett et lite offer i en merkelig og krevende tid. Vi klager ikke … Men jeg ser behovet av å bake inn i programmet noen små lysende gjerdestolper der vi skal vandre framover gjennom høsten. Invitere en familie på fårikål, lage en spillekveld eller et juleverksted for noen få, nyte en biltur i finværet og spaserturer på nye plasser. Ikke bare som tanker, men som konkrete stoppesteder i hverdagen.Merket av i kalenderen, slik at det blir «karameller» vi kan suge litt på i forkant.
Jeg er dessuten av den typen som liker lister. Jeg har jobblister og trivielle gjøremålslister. Jeg har stor arbeidsglede, men den sistnevnte listen er ikke alltid av glede-seg-til-typen. Den vindusvasken og sokkestoppingen som står der, blir jeg ikke nødvendigvis entusiastisk av. (Selv om jeg er fornøyd med utført arbeid etterpå.) Lister kan imidlertid også ha en glede-seg-til-funksjon. På min står en bok som har blitt «ofret» lenge til fordel for det sosiale liv. Jeg har også bestemt meg for å finne fram tegnesakene mine. De som har ligget på vent altfor lenge … Dette «nye livet»byr jo ikke bare på ulemper. Vi har kanskje mer planløs tid enn vi egentlig liker, men det gir også nye muligheter. Faren for en del er kanskje at livet fylles med altfor mange Netflix-serier og for mye «ingenting». Dagene blir på en måte borte, og i ettertid vil vi se oss tilbake og se tilbake på en høst med mye tomhet. Og bare det. Få av oss har vel egentlig lyst til å havne der?