For mange år siden leste jeg et intervju med Paul og Linda McCartney, som fortalte at de ikke hadde sovet fra hverandre en eneste natt etter at de giftet seg. - Å, du store, husker jeg at jeg tenkte, og så lurte jeg et øyeblikk på om det var et tegn på manglende nærhet og kjærlighet at gemalen og jeg hadde gjort akkurat det, mange ganger.
Jeg falt fort til ro med at McCartney-metoden ikke passet oss - og siden har jeg tenkt at det faktisk er ganske sunt for vårt forhold at vi opplever ting hver for oss. Både i jobb og privat. På forsommeren var Dag i Stockholm i et utdrikningslag (!) for en tidligere kollega, og om et par uker skal jeg på hyttetur med noen venninner. Mellom de to helgene har vi begge unnagjort noen jobbturer hver for oss. Alt sammen oppleves inspirerende for oss. Og for forholdet vårt. Vi erfarer at opplevelser vi gjør hver for oss ikke tærer på, men faktisk tilfører forholdet mye godt.
Men det går en grense. Det hender vi får innblikk i forhold der hun - det er ofte hun - tar hånd om barna på hjemmebanen mens han - det er vanligvis han - har relativt hyppige pauser der ungkarslivet gjenoppleves i form av kajakk,- fotball- og såkalte gutteturer. Forsøket på å få både i pose og sekk - familieliv og ungkarsliv - er et prosjekt som vanligvis mislykkes, med mindre den hjemmeværende parten stilltiende aksepterer situasjonen. De færreste gjør det i vår tid, men noen presser tålmodigheten sin til det ytterste for husfredens selv, eller i frykt for at mannen bryter opp fra forholdet om han ikke får ta vare på "guttungen i seg". Tilslutt sprekker det imidlertid for de fleste...
Vi tror det er en god ting å snakke sammen! Ikke ta den andre som en selvfølge og anse egne lyster som så nødvendige at de ikke er verdt å spørre partneren om hva han eller hun ønsker seg. Forventningsavklaring er viktig i parrelasjonen - på flere nivåer, også dette. Hva ønsker du av opplevelser alene - og hva er mulig innenfor de rammene vi har nå? På generell basis - og med utgangspunkt i de rammene et blikk på kalenderen gir. Både behovene, mulighetene og begrensingene vil variere fra par til par - og fra fase til fase.
[caption id="attachment_3542" align="alignright" width="240"
Noen ganger er tid for bare alenetid... En benk og ei pipe, en ei veske med bøker og skrivesaker...[/caption
Vi tror partid - minst to timer per uke og gjerne en weekend sammen uten barn i semesteret eller året - er en viktig prioritering for å ikke bare å bevare en god relasjon, men styrke den. Dessuten er det givende for parrelasjonen å gi hverandre alenetid - helt alene eller sammen med venner og venninner - en gave vi gjør klokt i år gi hverandre. Har man barn sammen, er den tiden barna har med far eller mor alene, også av stor verdi. Jeg gleder meg stort når mødre og fedre rapportere på Facebook om "jentetur" med sine døtre og "gutteturer" med sønner som er voksne nok til å utfordre generasjonen over seg. Denne sommeren møtte vi to i begynnelsen av tjueårene som hadde kjørt sin "gamle" far skikkelig på en tredagers kajakktur. Senior måtte finne seg i å bli ertet kjærlig for sin svært synlige slitenhet da de - møkkete og slitne - vendte tilbake til hytta der kone/stemor og noen flere av oss kunne ønske dem velkommen tilbake. Gleden i blikket på alle tre, lot seg imidlertid ikke skjule. Den var ekte og varm. - Dette lever de lenge på, tenkte vi - og gledet oss med dem. Det var helt tydelig vel anvendte feriedager.
Det gjelder altså å finne en balanse som fungerer for begge i parforholdet - og som kan være til glede for hele familien. Enten det handler om weekender eller en enkelt fridag. Det skal kanskje ikke så mye til for å finne den...