Dekke røtter ...

I dag slo det meg at det er viktig å dekke egne «røtter»,også. Fordi livet selv har barfrost å by på … Innimellom til og med lange vintre. Ikke bare som en årstid vi vet vil komme og kreve yttertøy og støvler (jeg er ikke fan av støvler), men i form av korte eller lange nedturer.

«Sjelens mørke natt» kalte Johannes av Korset det – på 1500-tallet. Da med tanke på en åndelig krise som møter den som har begynt på en reise mot et dypere forhold til Gud. I den sammenhengen passer begrepet vinter, godt. Det er sånne perioder som tar tid – og der det er lett å tro at Gud er borte og dødskreftene overtar; veksten stopper opp, planter visner ned – frosten ser ut til å overta.

Og det tar tid …

Med eller uten Gud i livet (jeg anbefaler selvsagt det første), vil følelsen av vinter ramme oss fra tid til annen. Livet har også sine årstider. Det inkluderer dager og tider da ting er tungt. For noen, mer enn andre. Jeg har venner som sliter tungt med depresjoner og mørke dager. Det at jeg selv så langt har sluppet betydelig billigere unna enn dem, er en form for urettferdighet som jeg er spørrende til – selv om den har kommet meg til gode. (For å ta det med en gang: De tankene jeg deler nedenfor, har jeg ingen illusjoner om at er medisin god nok for de som virkelig har en krevende psyke å slite med.)

En venn la ut en viktig kommentar på Facebook forleden. Et apropos til koronatiden. «Det er ikke sant at vi er i samme båt, alle sammen», leste jeg. Fortsettelsen lød omtrent som så: «Men vi er i den samme stormen. Båtene våre, de er forskjellige …»

Det er helt riktig. Folk rundt meg vil nok hevde at båten min er en optimist-jolle. Det kan hende. Poenget er at vi både har og tar det forskjellig. For noen er livet - og denne tiden - en dyr lystbåt med plass for mange. Andre befinner seg på et krigsskip. I stadig beredskap - uansett vær. Noen nyter livet alene i en kajakk - uten å reflektere over at det de sitter i egentlig er ganske skjørt. Forhåpentligvis har de lært viktige taktikker før de satte doningen på vannet ... Slik kunne jeg fortsatt, men tilbake til bildet fra rosene mine:

Noe av det jeg dekker «røttene» mine med, er et valg om å fokusere på det som er bra. Inspirert av min mor, som i godt voksen alder henfalt til å se negativt på livet, bestemte jeg meg for å «gjette kryssord med kulepenn» for ikke å havne i det samme sporet. Det var et godt valg. Og viktig – ikke minst fordi jeg innser at jeg har lett for å bekymre meg.

Et annet «dekke» og valg, handler om takknemlighet. Jeg prøver å starte dagen med å tenke over hva jeg har å takke for. Noe av det er gjengangere: Livet. Mat på bordet. Seng å sove i. I dag takket jeg for fyr i ovnen som vi nettopp har kjøpt på Finn (og for at den gamle ble solgt i går), for kaffe i koppen, et arbeidsmål jeg nådde i går kveld, han som fremdeles lå i sengen og snorket og for et par navngitte venner jeg har hatt telefonkontakt med de siste dagene. Joda, nedoverkreftene truer: vi «driver for oss sjøl» i en bransje som har sine utfordringer for tida. Avtaler avlyses eller flyttes til en høst vi skjønner kan bli rimelig travel (og takk for det!), men jeg er takknemlig for at det ikke står enda dårligere til. Slik sett er jeg glad for at avisene forteller om hvordan vår beskyttelse rammer noen hardt. Dessuten realitetsorienteres jeg med jevne mellomrom gjennom vår kontakt med mennesker som lever under helt andre forhold enn vi gjør her i landet.  

Og la det være sagt: optimist-joller er også rimelig sårbare … Jeg synes vinteren er langdryg. Og mørk. Derfor spiser jeg D-vitaminer og har skaffet meg en vekkeklokke med lys som sørger for soloppgang på soverommet hver morgen. Praktiske tiltak for å dekke røttene mine …

Helt uavhengig av vinter og mørketid, deler jeg skjebne med alle andre som begynner å bli lei hjemmekontor og manglende sosialisering. For min del har jeg bestemt meg for at jeg ikke vil gjøre vondt verre ved å klage på de som må ta de vanskeligste beslutningene i disse dager. Jeg vender stadig tilbake til to spissformuleringer som fungerer som kompass på min vandring: «choose your battles» og «count your blessings», «velg dine kamper» og «tell velsignelsene dine». I min verden er det viktige råd for å kanalisere energien mot det som er viktig. En liten plan for hvordan vi vil forvalte den energien vi faktisk har – i disse dager, da mange går inn i påskeferien som korona-slitne og med skuffelse over at kjære tradisjoner ryker for andre år på rad – er også en måte for å «dekke røttene våre».

Slik at den veksten som forberedes under dekket vernes om på en god måte. For tross alt: I disse dager lysner det. Vaksine-innkallingen er nærmere enn den var i går, for eksempel. Jeg sier dessuten litt spøkefullt til meg selv at «vi kom gjennom vinteren denne gangen også».

Om rosene mine har gjort det samme, gjenstår det altså å se. Selv om jeg øyner et håp.

‍