I dag kommer snøen… Jeg synes nok det er tidligste laget, men erfaringen er at det blir føles litt lysere rundt oss når svarte flater dekkes med hvit snø. Joda, det er ingen hemmelighet at jeg synes denne tida på året er krevende og driver innbitt og svært bevisst egenterapi for å holde stilen.
”Nå er det fint med tente stearinlys, for nå er det så mørkt ute at du ser dem godt,” hørte jeg meg selv si – høyt – i kveldinga en dag da jeg tok runden i stua og sørget for gode og varme lyspunkter. Jeg ramser opp fordelene med november neste daglig og teller ned mot advent og jul mens jeg dytter tanken på januar unna – foreløpig.
En del av strategien min er altså å fokusere på det som er positivt. Jeg er for eksempel så heldig at jeg har bursdag i november. Det har jeg som voksen satt stor pris på, for da kan jeg gjøre litt utav en ellers mørk og lite innbydende måned.
Og så har jeg bestemt meg for å la allehelgensdag stå i takknemlighetens tegn.
Jeg er dårlig på ytre markeringer, men bra på indre fokus. Derfor har jeg brukt litt tid de siste par ukene på å minne meg selv på alt jeg er takknemlig for med de som var nære og er kjære for meg, og som ikke er iblant oss mer. Det har vært en god øvelse. Jeg har minnet meg selv på spesifikke verdier som mine foreldre modellerte som viktige, for eksempel. Gravd litt i min indre minnebok og forsøkt å komme på detaljer som er i ferd med å bli borte. Tenkt på besteforeldrene mine.
Denne høsten har jeg tenkt spesielt på bestefar som døde noen dager før min åtteårsdag. Jeg har gode minner fra min barndom med en underfundig og stille fyr som hadde mye varme og det jeg tror må ha være en unik rettferdighetssans. Men jeg kjente ham selvsagt ikke godt som syvåring. Nå har jeg har prøvd å bli litt bedre kjent med ham ved å sortere minner – og erkjent at jeg burde stilt flere spørsmål om han til mormor og mamma mens de fremdeles var i live.
Jeg prøver å ikke angre på så mye i livet. Det er stort sett bortkasta energi, for vi får jo ikke gjort noe med det. Jeg vil lære av mine erfaringer, men det er noe annet. Av dette kan jeg styrke troen på det jeg vet, nemlig at positiv nysgjerrighet på hvem andre mennesker er, er viktig for å bli kjent med dem. Vi må stille gode spørsmål! På samlivskursene våre bruker vi uttrykket ”å gå på besøk i hverandres liv” og sier at det å bli kjent med hverandre, på ingen måte er noe vi gjør oss ferdig med før vi blir kjærester. Nei, det er noe vi holder på med hele livet. Fordi vi endrer oss og livet går i faser. I samlivet er det at partneren prøver å henge med på de endringene som skjer, viktig for å oppleve seg sett og verdsatt. Når det gjelder forholdet til generasjonen over oss, er det viktig også fordi deres liv og verdier antagelig gjenspeiles i den jeg er i større grad enn jeg kanskje tror – på godt og vondt. Det finnes spor av mine besteforeldre og foreldre i mitt liv som det ville være lettere å tråkke ut av om jeg var klar over dem – og andre sider jeg ville sette større pris på om jeg forstod at det var en viktig del av arven fra de som gikk foran meg.
Det tenker jeg på. En novemberfredag mens høsten går over i vinter utenfor mitt vindu og snøen legger seg på en tid som aldri kommer tilbake…