Høst

Fordi jeg vet at jeg går inn i en utfordrende tid på året – og ikke er så virkelighetsfjern at jeg tenker at det blir annerledes denne gang, bruker jeg litt energi til å forberede meg. Det ville være feil å si at jeg har vinterdepresjon, men som så mange andre, blir jeg litt «tung».Kan jeg egentlig gjøre noe med det? Må jeg ikke bare «ta det som det kommer»?Som med så mye annet, tenker jeg at dette også har med bevissthet å gjøre, og jeg gjør noen valg som hjelper meg. Et av dem er at gjør som «Fredrik Mus» i en barnebok jeg har lest for mange små: Sommeren igjennom samler jeg solstråler til vinteren kommer. Er ute når anledningen byr seg fra tidlig vår til høsten blir guffen. Jeg vet nemlig med meg selv at jeg er adskillig vanskeligere å få ut når det er vinter. Jeg er ikke glad i verken ski, vinterstøvler eller tykke klær.

Hva mer gjør jeg? Et helt konkret lite løft har jeg de siste årene fått gjennom en liten dose D-vitaminer hver morgen i ti av årets måneder. I tillegg gjør jeg noen små mentale øvelser: Når jeg rydder inn det vi ryddet fram i våres, forteller jeg meg selv at det ikke er så forferdelig lenge til det skal fram igjen. Der framme ligger en ny vår som en gulrot i min bevissthet. Jeg skal ikke inn i vinteren, jeg skal gjennom den.«Om helsa holder og Gud vil», som mormor pleide å si. Dessuten forteller meg selv at det er noe fint med alle de fire årstidene vi tross alt er velsigna med i dette landet. Alle har de sine begrensninger – og sine muligheter. Alle har de sine egne utfordringer – og sin egen ro. Høsten byr på rytme. Jobbmøter, fritidsaktiviteter og andre private avtaler sørger for at de fleste av oss går inn i en annen modus ved slutten av sommeren. Mens sommeren i hvert fall i mitt liv er litt flytende og med andre typer fellesskap, opplever jeg at det er mer hverdag over høsten. Og jeg liker jo hverdager …

Jeg tror faktisk ikke at jeg ville likt sommer hele året, heller, for å være helt ærlig. Det er nok kontrastene som gjør at jeg elsker våren og setter så stor pris på sommeren. Nå kan jeg glede meg til å samle noen folk rundt spisebordet hjemme – med tente stearinlys og god mat. Det er god kontrast til sommerens møtepunkter ved bakerovnen på hytta i de lyseste sommerkveldene. Variasjonen er viktig. Jeg vil verdsette begge deler. Vinterkveldene med bøker og tidlig kveld. Sommerkveldene da jeg rusler rundt og vanner blomster og grønnsaker og «aldri» får lagt meg fordi det er så lyst …

Da jeg vokste opp var det alltid mer pålegg i kjøleskapet i helgene. Det var brus på lørdag – og søndagsmiddag med stek. I vår tid har vi mistet noe av det. Har jeg lyst, tar jeg et glass vin en torsdagskveld og søndagsmiddagen midt i uka. Forskjellen på helg og hverdag er mindre, nesten visket ut for mange av oss. Og jeg tenker med meg selv at det er dumt. Vi trenger variasjon – og skal jeg glede meg over det lille ekstra, trenger jeg dager uten. Jeg trenger vinteren for å bli så begeistret som jeg faktisk er, når våren kommer. Og kanskje er det fordi det har vært sommer, at jeg kan finne de gode sidene ved høsten. «Det er en tid alt» skrev Forkynneren i Det gamle testamentet. «En tid for å plante og en tid for å rykke opp», fortsetter han. Det er noe godt med å følge denne rytmen, også. I disse dager høster vi de siste tomatene, agurkene og squashen på hytta. Sommerblomstene skal snart få si takk for seg, plenen klippes for siste gang før vinteren. Vi går inn i en nytid. Og jeg gjør alt jeg gjør med en tanke om at det er bra. Forteller meg selv at det skjer mye under jorda mens det tilsynelatende er ganske dødt oppå. Et tomt veksthus, planter som ser tilsynelatende døde ut. Jeg kan ta det som et slags håpløst punktum, eller fortelle meg selv igjen og igjen at det faktisk er en tid for alt. Den allerede nevnte Forkynneren sier det på sin måte: «Det som skjer, har skjedd før, og det som skal hende, har også hendt.» Nyt høsten, gled dere over kontrastene, gjør gode forberedelser – og vit: Det blir vår.

‍