Forrige gang skrev jeg om behovet for å kunne si nei. Jeg mener at det er viktig å lære seg det, fordi vi trenger å ta vare på seg selv. I dag vil jeg fortsette på samme tema og dele et spørsmål jeg har balet med de siste årene: Hvordan kan vi ta vare på oss selv uten å leve helt for oss selv? Sagt på en annen måte: Hvordan kan vi ta vare på oss selv – samtidig som vi gjør noe for andre?
Det er viktig å reflektere over det i den tiden vi lever i, for samtidig som høyt tempo ser ut til å ha en slags status, er det vanskeligere enn før å få folk til å bidra. Idrettslag, loppemarkedgeneraler, dugnadsansvarlige, menighetsansatte og you name it merker det. Når utfordringer blir gitt, flakker blikkene og noen ser i gulvet (fordi de ikke vet hvordan de kan si nei på en ok måte), mens andre rister resolutt på hodet. Noen dukker ikke opp i det hele tatt der det fare for utfordringer, og mange betaler gjerne for å slippe å bidra. De som sier ja, er gjerne de som har mer enn nok på programmet fra før. De som kanskje burde sagt nei innimellom …
Det finnes en slags 20/80-regel: I frivillige sammenhenger gjør 20 prosent av de som tilhører gruppen, 80 prosent av arbeidet. Noen av de 20 prosentene er ikke nødvendigvis så gode til å ta vare på seg selv, men jeg er dypt takknemlig for at de finnes. På den annen side, har de ofte mye glede i det. De kan gjerne klage litt innimellom på at det blir mye, men om man da forsøker å hjelpe dem til å bremse, hender det ikke sjelden at de føyser det bort og påpeker at «man må jo bidra». Statistikkene bekrefter gleden de ser ut til å ha: Vår lykkefølelse, eller la oss heller kalle det vår tilfredshet, er i stor grad knyttet til opplevelsen av å gjøre noe for andre, noen utenom egen nær familie. Det viser seg også at par som har felles prosjekter av den typen, er mer tilfredse i sine samliv enn de som ikke har det.
Hvis det er sant, hvorfor prøver vi da å slippe unna ansvarsoppgaver? Noen ganger skyldes det helt sikkert at noen har jobbet med hverdagen sin og funnet ut at det holder med de bidragene de allerede har påtatt seg. Det er realt. Den slags oversikter det viktig å skaffe seg med jevne mellomrom, slik at man ikke møter veggen Jeg tenker at alle timeplaner normalt bør inneholde minst én aktivitet av den typen: en forpliktelse som bidrar til at verden blir et bedre sted å leve. For noen. Et styreverv, en trener oppgave, et ansvar som gruppeleder, voksen leder i et barne-eller ungdomsarbeid, eller noe annet praktisk; kaffekoking, pynting, instruksjon, organisering av loddsalg eller vaskelister osv. Mulighetene er så mange. Kanskje er din utfordring at du ikke har noen forpliktelser av den typen. Mitt spørsmål er da: Hva slags oppgave ville du likt? Skal vi gjøre en oppgave over tid, er det viktig at vi kjenner glede ved det vi gjør, og en viss mestringsfølelse (selv om det er normalt å være usikker i starten av det meste). Vi må ikke bare møte et behov, eller fylle et hull i noens program. Det tapper mer energi enn det gir.
Fordi det er sånn, er jeg opptatt av at de som forsøker å få andre til å ta medansvar, definerer oppgavene de faktisk utfordrer til, og at de tidsbegrenser dem og forsøker å antyde omfanget i tid. Og du som blir spurt, kan frimodig spørre om akkurat de tingene før du svarer ja eller nei. Dessuten er det sånn at om noen svarer nei til en oppgave, trenger ikke det å være et nei til alle oppgaver for all ettertid. Når noen sier nei, kan det hende det er fordi oppgaven ikke matcher vedkommende, eller fordi det ikke passer nå. Om du spør og noen svarer nei, kan du gjerne henge på et par spørsmål: For eksempel: Er det timingen eller selve oppgaven som gjør at du ikke vil være med? Eller har du for mye annet som du er engasjert i? Vi kan ikke forutsette at alle oppgaver passer for alle. Derfor skal de som spør, stille noen flere spørsmål enn det enkle man kan svare ja eller nei på. Og vi som spørres, skal tenke gjennom hva vi faktisk har lyst og kapasitet til å påta oss.
På den måten kan vi ta vare på oss selv samtidig som vi faktisk ikke lever bare for oss selv og vår innerste krets. Det er fristende for mange i vår tid å la livet bli en egotrip. De sier mye ja – til seg selv og til sine nærmeste. I den mer normale og korona frie hverdagen tar de imot for mange tilbud om uforpliktende møtepunkt og stiller opp for egen familie slik at de kan få ha sine egotripper. I det lange løp tror jeg faktisk det er usunt. Vi blir i hvert fall ikke lykkeligere av det. Derfor mener jeg det er viktig å lære seg å si nei. Inkludert nei til seg selv innimellom. Nei til å surre rundt i sin egen verden og la ting «bare bli sånn». Nei til å dyrke vårt eget ego – og ja til et liv der vi også innser at det er ved å gi, at man også får …