«God omsorgsdag» sto det i meldinga jeg fikk for en knapp uke siden. Det var morsdag og Facebook var full av takknemlighet til mødrene. Levende og døde. Min hører til sistnevnte gruppe – og selv har jeg aldri blitt «mor» i ordets egentlige forstand. Jeg lever greit med begge deler, men feeden ga meg mange refleksjoner. At det i tillegg var Valentines dag, ga enda mer mat til tankene.
«Dette må være en krevende dag for enslige kvinner som lengter etter mann og barn», tenkte jeg. Og kjente at jeg ble veldig glad for «omsorgsdag»-meldinga. Samme ettermiddagen fikk jeg en til: «I dag tenker jeg på noen av dere som har satt gode spor i livet mitt,» skrev ei av «mine» jenter fra mange år tilbake –og som fremdeles holder kontakten. «Gratulerer med morsdagen!» fortsatte hun. Det varmet – og jeg håpet mange flere barnløse var like heldige som jeg den dagen. For det er mange av oss som har valgt å være «mødre» og støttespillere for barn og unge, og som har betydd mye for andres utvikling.
Selv begynte jeg å tenke på de som har vært mine reservemødre og -fedre, støttespillere og mentorer gjennom årene. Mennesker som har sett meg og mer eller mindre bevisst plantet gode verdier i meg. Den første av dem var min enslige tante – egentlig mammas litt yngre kusine – som var med oss på de fleste ferier da jeg var helt liten. Og som er i livet mitt fremdeles. En oppmuntrer som får meg til å kjenne meg verdifull hver gang vi møtes. Det er noe spesielt med dem som har vært der hele tiden …
En av naboene i gata der jeg vokste opp, har også vært der siden jeg var liten. Hun og mannen startet barneforening i hjemmet sitt, og jeg ble med. I tillegg til sine egne fire, hadde hun og mannen et stort hjerte for ungene rundt dem. De var del av den "landsbyen" som skal til for å gi barn en god oppvekst. Fordi hun var der da jeg var barn, ble tilliten til at jeg kunne betro meg til henne som tenåring, etablert. Å sitte ved kjøkkenbordet deres, dele liv og drikke kaffe mens hun pendlet mellom grytene og stolen på andre siden av bordet, er blant mine kjæreste minner fra tiden på videregående og ung student. Det livet hun og mannen levde, ga tyngde til ordene deres. De levde «ikke for å jobbe, men jobbet for å leve», husker jeg han sa en gang. Han hadde fått tilbud om en annen jobb som nok ville gi velkomne penger i kassen, men også kreve mer av både tid og krefter. Han takket nei, fordi han ville fortsette å bruke tid på mennesker. For meg har det perspektivet på livet blitt en viktig verdi – sammen med troen på at det betyr noe om også jeg har en åpen dør og tilgjengelige kaffekrus.
I voksen alder har jeg – og vi – også vært så heldige å få ha modne mennesker, eldre enn oss, som venner og mentorer. Da vi mistet de som stod oss nærmest for et par år siden, var sorgen stor. Hvem skulle utfordre og gi oss råd nå? Hvem skulle ta omsorg for oss? Det kjentes rart å være trygge voksne, som vi mener vi er, og samtidig kjenne oss så ribbet, tomhendte og fattige som vi gjorde da.
Samtidig ble det en viktig påminnelse; alle trenger noen, og vi gjør det hele livet. Jeg tenker på en britisk kristenleder som en gang så ut over en forsamling av pastorer og ledere og sa det på denne måten: «Dere ser ut som hyrder bakfra og sauer foran». Det er sånn det er. I hvert fall for meg. Jeg er en «sau» som trenger noen som viser retning, hinter om at jeg bør hvile, lærer meg nye sannheter og bistår med omsorg når jeg har tullet meg inn i et kratt jeg ikke var oppmerksom på. Fordi det er sånn, vil jeg også ta min egen «hyrderygg»på alvor. Prøve å leve slik at jeg kan formidle viktige verdier, ta omsorg for noen, bistå om de surrer seg inn i noe de sliter med å komme ut av, og stille gode spørsmål.
Jeg vet at jeg ikke alltid lykkes med det, men jeg vil bevisstgjøre meg den rollen også framover. Det har jeg lyst til å utfordre flere til: Hvem har vært dine «mødre» og «fedre» utover ditt biologiske opphav? Hvem har du vært – og er – ekstra omsorgsperson for? Det skal kanskje ikke så mye til: Erfaringen min er at vi kommer langt med en kaffekopp, noen gode spørsmål og litt mot til å dele det livet har lært oss …