Noen mener at det blir flere skilsmisser når dette er over… Det kan hende. Det kan også hende vi til fulle ser verdien i relasjoner foran alt annet som fyller livet. I så fall kan mange relasjoner komme styrket ut av dette. Vi merker i hvert fall at vi er sosiale vesener. Selv vi som er introverte. Det siste er forresten en fordel i disse dager.
La meg si en ting fort. Jeg er dypt takknemlig for helsevesenet og den formidable innsats som gjøres. Jeg bøyer meg i støvet overfor de som må ta store og vanskelige beslutninger.Jeg har nesegrus beundring overfor de lærerne – tidligere kollegaer inkludert – som fikk bratt læringskurve på digitale plattformer og som utviser en kreativitet det er grunn til å ta av seg hatten for. Men de jeg kanskje føler aller mest med i disse dager, det er de småbarnsforeldrene som prøver å sjonglere eget hjemmekontor og barnas skoleforpliktelser og aktivitetsbehov. At det kan gå på tålmodigheten – og samlivet – løs, skjønner til og med sånne som oss.
Vi, som har rigget oss til med hjemmekontor i hvert vårt rom – og møtes til lunsj. For at det ikke skal gå helt i stå for oss. God rytme er i min verden svaret på det meste. Derfor ringer vekkeklokka til vanlig tid. Så går vi altså hver til vårt – i hovedsak innenfor husets vegger. Gemalen har hatt noen få oppgaver andre steder knyttet til jobb, mens jeg har holdt meg hjemme med unntak av en daglig spasertur. Mitt krav. Dag ser ikke helt behovet, men jeg insisterer. Påstår at jeg kommer til å bli gal om jeg ikke får luftet meg. – Det kan vi jo ikke ha noe av, sier han – og blir med. Innrømmer til og med at våren er på vei.
Hvorfor dette litt rigide oppsettet? Fordi det er i de gode tidene at man lager systemer for de dårlige. Vi prøver å være i forkant. Ikke tære mer på hverandre enn nødvendig, men legge tilrette for at vi kan jobbe i fred. (Akkurat det der skjønner jeg er en drøm for dere som har barn hjemme…) Sette oss i en situasjon der vi fremdeles kan møte blikk i en pause og spørre hverandre hvordan arbeidsdagen har vært så langt. Vi kjenner oss selv godt nok til å vite at surrete rytme med uavklarte arbeidssteder og manglende timeplan – altså et liv langt fra den hverdagen vi vanligvis har – ville ødelegge mer enn den bygger. Joda, vi nyter ferier sammen når vi har det, og vi har ukentlig date som vi ofte omtaler som den viktigste investeringen i våre samliv. Men vi har så ofte erfart at erfaringer og opplevelser hver for oss tilfører forholdet vårt viktige ting. Individuelle opplevelser er mangelvare i disse dager, men tid hver for oss kan vi fremdeles gi hverandre. For så allikevel å ha mer tid sammen enn vi er vant til – og som vi er takknemlige for.
Hvis dere som har barn hjemme klarer å få til noe av det samme, tror vi samlivet kan tjene på det. At dere ikke prøver å gjøre alt samtidig – sammen; Ha hjemmekontor, organisere skoleoppgaver for barna, aktivisere minstemann. Er det gjennomførbart, tror vi det er en fordel å gi hverandre individuell alenetid i en så fast rytme som mulig. For eget og familiens beste. Det er ikke et mål at dere skal gå ut av disse ukene og være intenst lykkelige for at dere endelig har fått masse tid sammen som familie – og med ungene. Målet er at vi skal gjøre det beste vi kan ut av de dagene og det rammeverket vi faktisk har akkurat nå.
Vi tillater oss derfor tre tips før neste uke med nye utfordringer:
- Ikke la dagene flyte, men bli enige om en rytme – og ta helg.
- Ikke anta hva partneren/resten av familien trenger eller ønsker, men spør: Hva tenker du skal til/hva kan jeg bidra med for at dette kan bli en god dag for deg?
- Evaluer og finn eventuelt andre løsninger.
Spør: Hva har vært bra med denne dagen? Er det noe du tenker at vi kan/skal gjøre annerledes i morgen/til uka? Og legg gjerne til: Hva bekymrer deg/gjøre deg urolig/gjør deg glad/takknemlig for tida?