Forrige uke skrev vi om ja-menneskenes store utfordring. Ikke minst på denne tida av året da alle kabaler skal legges og behovet for innsats tydeliggjøres på nye etter sommer og ferietid. Grensesetting er en delikat kunst, og ordet nei vekker vanskelige følelser hos mange. Den eneste veien å gå for å for å dempe den dårlig samvittigheten når ordet nei bør benyttes, er å øve oss.
Vi tror evaluering av eget engasjement også er til god hjelp. Selv har vi tatt et slags prinsipielt valg om at vi vil påta oss noe frivillig ansvar utover lønnet arbeid hvert år. Ikke for mye, men noe. Tilpasset livsfase og krefter. Det er lett å utfordre alle til å gjøre det samme, for uten frivillighet er det mye av det vi faktisk nyter godt av, som stopper opp. Gjennom årene har vi lært oss til å si ja og nei slik at livet blir til å leve med. Stort sett. Innimellom skjønner vi at vi – eller en av oss – har gått på smellen. Da gjelder det å få padlet seg ut av det farvannet som snart som mulig og med minst mulig belastning for andre.
Hva gjør at vi havner der? Det er sikkert flere grunner til det, men en av dem er at vi erkjenner at ja-mennesker gjerne bretter opp ermene for at andre skal slippe - en slags avart av at de - vi - selv har vanskelig for å ta imot hjelp eller bidrag fra de rundt seg.. Ja-mennesker er ofte for flinke til å skåne andre…
Joda, de fleste av oss delegerer oppgaver. Omtrent som en energisk leder jeg hadde en gang, og som når noe skulle gjøres, bekjentgjorde det på denne måten: ”Jeg trenger fire frivillige, og det er deg og deg og deg og deg…” Før vi andre fikk trukket pusten, hadde han fordelt oppgaver og valgt seg ut de tydeligste arbeidsjernene i gruppen. Det er en måte å gjøre det på. Evnen vår til å delegere, funker ofte best når det gjelder oppgaver som vi selv bidrar til og som gjøres for andre eller for fellesskapet. Når noen skal gjøre noe for oss, sliter mange av oss. Det sitter langt inne å spørre om hjelp, og gjør noen noe for oss uten at vi har krøpet til korset og bedt om det, blir i hvert fall jeg klønete og lettere mistilpasset.
For en tid tilbake var vi borte fra hytta vår mens en venninne av oss koste seg der. Vi hadde overlatt ei grei, men ikke nyvasket hytte til henne, og syntes det var en god ide at hun kunne nyte dagene der - og sørge for vanning mens vi var borte. Men da vi kom tilbake og låste oss inn sent en kveld - etter at hun hadde dratt - var det første vi la merke til at hytta skinte! Hun hadde vasket og støvsugd, og til og med søppelbøttene var nyvaska. Det var jo utrolig deilig – men jeg fikk sporenstreks dårlig samvittighet; Tenk om hun hadde gjort det fordi hun trodde vi hadde latt henne låne hytta for å få gjort akkurat den jobben… Jeg klarte å legge den tanken til side og hentet fram den takknemligheten jeg kjente på. Allikevel, da jeg takket henne, måtte jeg samtidig forsikre meg om at hun ikke hadde følt at hun måtte gjøre det? At vi forventet det. Det hadde hun ikke, sa hun, og jeg valgte å tro henne på det. I ettertid har jeg reflektert litt over at dette slett ikke var en enkeltepisode, men at jeg faktisk på generell basis har problemer med at andre gjør noe for meg, eller oss…
”Du trenger ikke gjøre det,” har jeg hørt meg selv si mange ganger. De mest frimodige har da strammet seg opp og gitt beskjed om at ”nei, det gjør jeg sikkert ikke, men er det ok om jeg gjør det…?”
Min fristelse er å skulle gjøre noe tilbake hver gang noen gjør noe for meg. Selv om jeg selv ikke forventer det når jeg selv er den som tar i et tak. Og det gjør eg jo gjerne, selv om jeg etter hvert har sluttet fred med at jeg har noen begrensninger og må jevnlig si nei med utgangspunkt i dem. Det er jo ganske enkelt hyggelig å gjøre noe for andre, tenker jeg. Og sier ja, strekker meg, og – noen ganger – til og med "får det til", selv om jeg underveis erkjenner at nå ble det litt mye. Det er da jeg må huske at også andre liker å gjøre noe for andre. Være til hjelp. Kjenne at de er til nytte. Og jeg må tillate dem det. Unne dem følelsen av å ha bidratt i mitt liv.
Unnskyld, alle dere jeg har nektet gleden gjennom årene. Jeg skal prøve å skjerpe meg. Jeg trenger ikke sette grenser rundt deg. Det skal du selv få gjøre. Og når du sier ja, vil jeg tro deg…
God helg.