Jeg leste nylig at C.S Lewis skal ha sagt at travelhet skyldes latskap. Da stusset jeg, men forklaringen hjalp. Latskap består i at man ikke gidder stake ut sin egen vei og gjøre prioriteringer, men driver rundt i det man følger strømmen av forventninger, behov og planer. Mente han. Det er noe i det. Det krever litt innsats å sette seg egne mål og bestemme sine egne prioriteringer. Men det er den eneste veien til å få for et liv som følger en opplagt sti slik at vi ikke bruker opp kreftene på å virre rundt på vidda.
Jeg har skrevet mye om å si nei de siste ukene. Og jeg har nedprioritert blogginga for at livet ikke skulle bli for travelt i en ellers hektisk arbeidshverdag som jeg ikke har rådd over til fulle. Slik er det noen ganger. Vi gjør ikke helt som vi vil på jobben selv om vi til en viss grad rår over egen arbeidshverdag. Men det er vår rett å gjøre overordnede oppmerksom på grensene når avstanden mellom avtalt arbeidstid og oppgavene en får ansvar for, blir for stor. I jobben min – jeg deler min tid mellom eget firma og 70% som sosialpedagogisk rådgiver på en videregående skole – er de første skoleukene veldig hektiske. Det er en del av dealen at jeg har tilnærmet fulle uker på skolen i den tida – og alt som måtte lukte av fritid tilpasses mer enn normalt krevende jobbing. Overgangen fra rolige sommeruker er brutal i august, men det kommer ikke overraskende. Det gjelder bare å være det bevisst og legge opp løpet deretter. La det herved være innrømt at det betyr litt mindre husvask og noen færre invitasjoner i noen uker. Siden gemalen har et liv med de samme tendensene, prioriterer vi vår kveld og målrettet hvile, men utover det aksepterer vi begge at den andre kjører høyt tempo og at logistikken er krevende. Med andre ord skyldes ikke akkurat denne travelheten latskap. Men jeg tror jeg skjønner hva CS Lewis mente…
Gunnar Elstad, en klok formidler og veileder som vil være kjent for mange, sa noe annet om latskap: ”Jeg tror egentlig ikke det finnes så mange late mennesker, ” sa han. ”Men det finnes en del som bruker opp kreftene sine på noe annet…” Med ”annet” mente han nok krevende psyke og smertemestring av ulik type, men kanskje han også tenkte på noe av det samme som C.S Lewis: At man bruker opp kreftene sine på å gjøre en masse uten å tenke gjennom hva som beste anvendelse av egne krefter og ressurser.
Jeg er med i en menighet. Det betyr mye for meg – både åndelig og sosialt. Menighetsfellesskapet oppleves for meg som et gjerde å holde i mens jeg rusler ( forhåpentligvis) gjennom livet, og det trenger jeg. Et menighetsarbeid – eller en sportsklubb for den saks skyld – drives i stor grad av frivillige, i tillegg til at noen er ansatt for å lede det hele og drive deler av arbeidet. Det er aktiviteter som skal ledes, ting som skal planlegges, hus som skal holdes ved like osv osv. Jo flere som engasjerer seg, jo mindre blir det på hver – eller jo mer arbeid kan sammenhengen engasjere seg i. Så enkelt – og så vanskelig. Derfor har det alltid vært viktig for meg at jeg ikke bare vil nyte det jeg kan få ut av fellesskap, men at jeg også vil yte for å bidra til at jeg og mange andre kan ha dette – forhåpentligvis gode – gjerdet å holde i. Det handler om å bidra økonomisk, men ikke bare det.
Jeg pleier å snakke om væresteder og tjenesteder, og jeg har som mål at jeg skal ha begge deler. Noen aktiviteter er mine væresteder. Jeg har ikke ansvar for noe annet enn å være meg selv og snakke med mennesker rundt meg, og jeg kan få ta imot kaffe og en kakebit, forkynnelse og nyttig informasjon, og jeg kan delta i sangen og bønnene. De fleste gudstjenester og en husgruppe jeg er med i, er for tiden mine faste væresteder.
I tillegg har jeg påtatt et ansvar: Jeg organiserer og underviser på et kurs. Og jeg taler på noen gudstjenester. Jeg gir med andre ord noe til fellesskapet. Og så dukker det opp mulige gjøremål og utfordringer som er mindre faste og som jeg må ta stilling til underveis. Noen ganger sier jeg ja. Ikke alltid, for jeg har mine begrensninger, men med utgangspunkt i mitt bevisste tidsbudsjett, mine krefter og min utrustning. Jeg vil gjøre mest av det er jeg er god på, og mindre på områder der jeg lett kløner, for å si det kort. Men jeg strekker meg litt, for det kan jeg . Dessuten har jeg et forbilde i Jesus, som strekte seg langt – selv om han også satte grenser.
Hva er poenget mitt? Bevissthet! Ikke driv med og la deg styre av alle andres behov og forventinger, enten de finnes i egen familie, på arbeidsstedet eller ulike arenaer i din fritid. Gjør bevisste valg! Og er du som jeg med i et arbeid som krever frivillig engasjement, vil jeg utfordre deg til å ta din del. Tenk gjerne med utgangspunkt i de to ”boksene” værested ( tilstedeværelse) og tjenested (ansvar). Tilpass det dine muligheter og ressurser på den ene siden og dine begrensninger på den andre. Men bli aldri så lat at du overlater hele livet ditt til tilfeldighetene og møter opp der ting kan nytes bare når det passer deg.