I det siste har jeg tenkt en del på hva denne koronatiden byr på av gode ting – midt i alt som er traurig og utfordrende. For min del – og jeg vet at det definitivt ikke er slik for alle – har mer ro over aktivitetene vært et gode. Jobben min krever refleksjon, og rammene på livet har invitert til det. Blant annet fordi pulsen rundt meg har vært lavere. Mer stillhet … Mens noen har brukt den «ekstra» tiden til å pusse opp og rydde i skuffer og skap, har jeg iblant dukket ned i egne, tidligere skriverier. Der dukket det opp et avsnitt som både kalte fram smilet og satte i gang noen tanker. I mars 2013 delte jeg nemlig følgende på bloggen etter en dagstur til Oslo i påskeuken:
«Jeg kommer neppe til å flytte tilbake til hovedstaden. Den erkjennelsen gjør meg litt vemodig der jeg betrakter stresset og noen unge studenter jeg antar har blitt i byen for å lese til eksamen, (---) Det er bare å innrømme det: Jeg har fremdeles et urbant jeg som suger inn inntrykkene i denne byen og gir Hamsun rett når han kalte den en ”forunderlig by som ingen forlater før han har fåt mærker av den.”
Det er åtte år siden den teksten ble til. De siste seks av dem har jeg bodd i Oslo. Ikke fordi det urbane suget vant, men fordi vi godt og vel ett år etter at dette ble skrevet, vurderte det ytre trykket såpass krevende at vi brøt opp etter atten år i Sarpsborg.
Det var ikke en del av den opprinnelige planen, men livet bød på noen tøffe utfordringer og behovet for en løsning for framtiden ble presserende. Alternativer ble diskutert og veiet. Konklusjonen trukket: vi solgte leiligheten vi elsket og gjerne skulle blitt gamle i, og flyttet tilbake til Oslo – som tross alt hadde vært «vår» by før vi gjorde sarpinger av oss. Vi flyttet. Vi rømte ikke. Hadde flyttelasset gått ett år tidligere, hadde nok det vært tilfellet. Det var viktig for oss at vi ikke gjorde det.
Noen forandringer i livet slår beina under oss – og de kan komme ut av det blå. I noen tilfeller får sånne endringer fatale resultater: livsbegrensende sykdom eller enda til død. Andre ganger går det ikke på den fysiske helsen løs, men kan utfordre den psykiske. Eller relasjoner rammes på en måte som gir pustebesvær. Bare de som har vært gjennom det, vet hvordan det føles. Og hvor lett det er å røre rundt i en grøt av mulige følger som alle føles litt halvveis. Vi var gjennom det. Alene, sammen – og sammen med gode veiledere. I sånne prosesser er det viktig å få flere muligheter på bordet. Dit havner de radikale alternativene vanligvis ikke med en gang.
De første forsøkene på å stable livet på beina igjen, handler etter min erfaring dessverre ikke om at man «putter noe nytt i bollen for å lage en annen kake», men mer om å tilsette ingrediensene i en annen rekkefølge i håp om at det vil gi et annet resultat. Det lykkes neppe ... Resultatet vi ønsker er et tilfredsstillende liv – det vi mistet i kampens hete. Noen ganger skal det ikke så mye til for å få til det. Andre ganger må vi grave dypere og ta på alvor at det i beste fall er bortkastet tid å leve som vi gjorde før – og legge til de sårene vi fikk i kampens hete – og så håpe på at ting blir bedre, eller i det minste nullstilt. Å satse på det siste er antagelig naivt. Mange av oss finner i stedet ut at vi må avgrense oss i forhold til enkeltmennesker eller miljøer, kanskje skifte jobb, eller – som vi: flytte. Joda, vi vet at nissen har en tendens til å bli med på lasset? Det var derfor jeg poengterte forskjellen på å «rømme» og å «flytte». Sagt på en annen måte: Rømmer vi, etterlater vi oss en masse rot. Flytter vi, tar vi livet med oss. Nissen også. Forhåpentligvis i bearbeidet form.
Flyttingen trenger ikke alltid være så definitiv som vår, der vi sørget for en drøy times kjøring mellom gammelt og nytt bosted. For noen er løsningen å flytte til et annet nabolag – om det var nabolaget som ble triggeren. Eller man ser seg nødt til å «flytte ut av» en menighet, et idrettslag eller en annen form for klubbvirksomhet. Tøft nok, om medlemskapet har vært langvarig eller følelsen av tilhørighet er sterkt. Men det kan være verdt det, om det – på kort eller lang sikt – gjør livet bedre eller annen aktivitet mulig, sørger for at nattesøvnen vender tilbake – eller redder en relasjon som er viktigere enn de andre.
Den minst radikale, men kan hende ikke den enkleste, flyttingen, handler om å flytte fokus. Jeg tror det er mulig å forsøke å rømme fra tanker … Noen prøve å forlate kaoset ved å sette seg på lokket. Det vil antagelig smelle etter hvert. Vil vi foreta den typen flytting, må vi gjøre som om vi flytter fysisk: Rydde. Bestemme hva vi vil ha med videre og hva som skal kastes. Eller som vi gjør med konkrete gjenstander innimellom: Ser på dem, spør oss om nytteverdien, gjør oss en smule harde og sier at «du har vært en del av livet mitt fram til nå», men jeg trenger deg ikke i framtida. Og så lukker vi øynene og lar det gå i søpla …
Om vi trives i Oslo? Vi gjør det. Savner noe – og noen. Gleder oss over å få andre nærmere og over nye bekjentskaper og oppgaver. Favner de fordelene livet i hovedstaden gir oss – og tenker at all historie gir livet ny læring. På godt og vondt.