Tonje og Dags blogg

Forrige uke skrev vi om ja-menneskenes store utfordring. Ikke minst på denne tida av året da alle kabaler skal legges og behovet for innsats tydeliggjøres på nye etter sommer og ferietid. Grensesetting er en delikat kunst, og ordet nei vekker vanskelige følelser hos mange. Den eneste veien å gå for å for å dempe den dårlig samvittigheten når ordet nei bør benyttes, er å øve oss.

Vi tror evaluering av eget engasjement også er til god hjelp. Selv har vi tatt et slags prinsipielt valg om at vi vil påta oss noe frivillig ansvar utover lønnet arbeid hvert år. Ikke for mye, men noe. Tilpasset livsfase og krefter. Det er lett å utfordre alle til å gjøre det samme, for uten frivillighet er det mye av det vi faktisk nyter godt av, som stopper opp. Gjennom årene har vi lært oss til å si ja og nei slik at livet blir til å leve med. Stort sett. Innimellom skjønner vi at vi – eller en av oss – har gått på smellen. Da gjelder det å få padlet seg ut av det farvannet som snart som mulig og med minst mulig belastning for andre.

Hva gjør at vi havner der? Det er sikkert flere grunner til det, men en av dem er at vi erkjenner at ja-mennesker gjerne bretter opp ermene for at andre skal slippe - en slags avart av at de - vi - selv har vanskelig for å ta imot hjelp eller bidrag fra de rundt seg.. Ja-mennesker er ofte for flinke til å skåne andre…

Joda, de fleste av oss delegerer oppgaver. Omtrent som en energisk leder jeg hadde en gang, og som når noe skulle gjøres, bekjentgjorde det på denne måten: ”Jeg trenger fire frivillige, og det er deg og deg og deg og deg…” Før vi andre fikk trukket pusten, hadde han fordelt oppgaver og valgt seg ut de tydeligste arbeidsjernene i gruppen. Det er en måte å gjøre det på. Evnen vår til å delegere, funker ofte best når det gjelder oppgaver som vi selv bidrar til og som gjøres for andre eller for fellesskapet. Når noen skal gjøre noe for oss, sliter mange av oss. Det sitter langt inne å spørre om hjelp, og gjør noen noe for oss uten at vi har krøpet til korset og bedt om det, blir i hvert fall jeg klønete og lettere mistilpasset.

For en tid tilbake var vi borte fra hytta vår mens en venninne av oss koste seg der. Vi hadde overlatt ei grei, men ikke nyvasket hytte til henne, og syntes det var en god ide at hun kunne nyte dagene der - og sørge for vanning mens vi var borte. Men da vi kom tilbake og låste oss inn sent en kveld - etter at hun hadde dratt - var det første vi la merke til at hytta skinte! Hun hadde vasket og støvsugd, og til og med søppelbøttene var nyvaska. Det var jo utrolig deilig – men jeg fikk sporenstreks dårlig samvittighet; Tenk om hun hadde gjort det fordi hun trodde vi hadde latt henne låne hytta for å få gjort akkurat den jobben… Jeg klarte å legge den tanken til side og hentet fram den takknemligheten jeg kjente på. Allikevel, da jeg takket henne, måtte jeg samtidig forsikre meg om at hun ikke hadde følt at hun måtte gjøre det? At vi forventet det. Det hadde hun ikke, sa hun, og jeg valgte å tro henne på det. I ettertid har jeg reflektert litt over at dette slett ikke var en enkeltepisode, men at jeg faktisk på generell basis har problemer med at andre gjør noe for meg, eller oss…

”Du trenger ikke gjøre det,” har jeg hørt meg selv si mange ganger. De mest frimodige har da strammet seg opp og gitt beskjed om at ”nei, det gjør jeg sikkert ikke, men er det ok om jeg gjør det…?”

Min fristelse er å skulle gjøre noe tilbake hver gang noen gjør noe for meg. Selv om jeg selv ikke forventer det når jeg selv er den som tar i et tak. Og det gjør eg jo gjerne, selv om jeg etter hvert har sluttet fred med at jeg har noen begrensninger og må jevnlig si nei med utgangspunkt i dem. Det er jo ganske enkelt hyggelig å gjøre noe for andre, tenker jeg. Og sier ja, strekker meg, og – noen ganger – til og med "får det til", selv om jeg underveis erkjenner at nå ble det litt mye. Det er da jeg må huske at også andre liker å gjøre noe for andre. Være til hjelp. Kjenne at de er til nytte. Og jeg må tillate dem det. Unne dem følelsen av å ha bidratt i mitt liv.

Unnskyld, alle dere jeg har nektet gleden gjennom årene. Jeg skal prøve å skjerpe meg. Jeg trenger ikke sette grenser rundt deg. Det skal du selv få gjøre. Og når du sier ja, vil jeg tro deg…

God helg.

«Hvordan skal jeg si nei uten å få dårlig samvittighet?»

Det er et godt spørsmål, og det hører absolutt hjemme på denne tiden av året. Da høstkalenderen fylles og utfordringene kommer som perler på en snor. Små og store. Alt fra kjørerutiner til lederoppgaver er gjenstand for samtaler og beslutninger. Mange påtar seg i positivitetens navn litt for mange oppgaver – ofte fordi det rett og slett ble for vanskelig å si nei. Man vil jo ikke skuffe noen. Eller få dårlig samvittighet, slik som hun som stilte spørsmålet jeg innledet med.

[caption id="attachment_3529" align="alignnone" width="4032"

Ikke lett å si nei når det inviteres til dugnad.[/caption

Svaret mitt handler ikke om easy fix. Vi må rett og slett øve oss. Og drive litt egenterapi når samvittigheten plager oss. For det gjør den innimellom. Mest når den hjelpes av manipulerende innvendinger fra den som spør eller utfordrer. «Har du noe forslag til hvem jeg kan spørre da?» virker som en tilforlatelig respons når noen har sagt nei til noe. Jeg opplever den høyst plagsom. For da skjønner jeg jo at «noen» må faktisk gjøre den oppgaven jeg var tiltenkt.

Med årene har jeg lært meg at om noen har tenkt at jeg burde gjøre en jobb, stille meg til rådighet, bli med på et opplegg eller noe i den dur, betyr det jo ikke at jeg må si ja. «Når de spør, må jeg jo si ja, for de har jo tenkt litt på det», forklarte ei jeg snakket med, som aldri – og da mener jeg aldri – sa nei. Fra en side sett var hun en gave til det fellesskapet hun tilhørte, for hun var jo alltid positiv. På den annen side stod de i ferd meg å miste henne, for hun var inn til beinet sliten og hadde, på det tidspunktet jeg snakket med henne, sluttet å møte opp der det var fare for å bli hanket inn til en eller annen oppgave. Vi fikk en god samtale om at det er hun som bestemmer når begeret hennes er fullt. Hun som kjenner på sine begrensninger, sitt energibeger og som – og den var ny – også måtte unne seg å være på mottagersida en gang iblant.

Med det utgangspunktet er det klart at den dårlige samvittigheten måtte bli merkbar de første gangen hun hørte seg selv si, «nei, dessverre, det får ikke jeg til nå», eller «nei, denne høsten har jeg påtatt meg nok ansvar, så du må nok finne noen andre». Men det gjelder å holde fast på beslutninger og ikke la seg nøde. «Jammen, da vet jeg ikke hvem jeg skal spørre,» har jeg hørt etter at jeg – en smule overraskende for den som spurte – takket nei til en oppgave jeg forstod jeg var tiltenkt. Det var ikke meningen å være manipulerende, men kommentaren av den typen er faktisk det. Egenterapien består i å fortelle seg selv at det er helt greit å sette grenser, og at det er flere som kan ta i et tak.

Nå vet jeg at statistikkene sier at de som har et engasjement utenfor seg selv og sin egen familie som de ikke får lønn for, er mer fornøyd med livet enn de som er mest opptatt av seg og sitt. Og at idealister er lykkeligere enn materialister. At «givere» er de som gjør suksess. Men også at det går en grense: Når «giveren» opplever seg utnyttet eller blir utbrent, mister han eller hun gleden og mislykkes i større grad. Derfor må ja-mennesker lære seg å si nei – før grensen er nådd. Også fordi ethvert ja vi kommer til å si framover, også er et nei. Et nei til noe annet. Til å ta vare på oss selv. Et nei til tid med ektefellen. Et nei til barna.

Det gjelder å passe på. Si ja! Du blir glad av det. Men si nei, også. Så holder du bedre på gleden.

God helg

Denne sommeren har vi vært i tre brylluper. En eller annen gang i løpet av sommeren fortalte jeg det med et tonefall tilhøreren min oppfattet som et hjertesukk. Jeg mente det ikke sånn, men jeg skjønte at det ble oppfattet på den måten da tilbakemeldinga kom fort: ”Jammen, det er jo hyggelig når folk gifter seg, da…” Jeg var rask til å korrigere inntrykket; ”Ja visst, dette er en stor glede!” Og det har det vært. Tre forskjellige par, men alle tre med samme overgivelsen til hverandre og til den framtida de skal dele.

Første par ut er unge og nyutdanna. De har leid leilighet og skaffet seg jobb. De er vakre, håpefulle og dedikerte. Av de tre vi har feiret sammen med, er det nok de som i minst grad vet hva de går til, men de er allikevel betydelig bedre skodd enn de som pakker kofferten og noen eiendeler og flytter inn hos kjæresten etter kort tids dating. Dette brudeparet har forberedt seg. Vært sammen, men bodd hver for seg i to år. Blitt kjent, gjennomlevd noen årstider både i direkte og overført betydning. Planlagt både bryllupsfest og ekteskap så godt de kan.

Det er nemlig forskjell på det…

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt gemalen komme med følgende hjertesukk: ”Tenk om folk brukte like mye på å forberede ekteskapet sitt som du bruker på å forberede bryllupsfesten sin…” Vi har svake tradisjoner for den slags her i landet.

”Når skal jeg på kurs?” spurte han på sitt begrensede norsk, amerikaneren som hadde flyttet til sin norske kjæreste og planla å gifte seg med henne. Nå hadde han kommet innom på menighetskontoret der jeg også disponerte et kontor, med noen papirer knyttet til vielsen noen måneder seinere. ”Kurs?” kom det nølende fra den ansatte han hadde tatt kontakt med. ”Ja, eg skal jo gifta meg…” forklarte han.

I hans sammenheng var det selvsagt at skulle man inngå ekteskap, måtte man på ekteskapsforberedende kurs. For oss var det en helt ny tanke den gangen. Presten i menigheten hadde riktig nok nylig utvidet forberedelsene fra èn til to samtaler, men kurs? Det har gått en del år, og han jeg er gift med, som også fungerer som vigselsmann fra tid til annen, nekter å vie folk som ikke lover på tro og ære at de skal gå på samlivskurs innen ettårs bryllupsdag hvis de ikke gjorde det før de giftet seg. Det er jo et tankekors at vi må ha fiskekort for å fiske og førerkort for å kjøre bil her i landet, mens det er to store oppgaver man kan gå inn i uten en eneste liten sertifisering: Ekteskap og foreldreskap. Det er jo et eller annet som ikke stemmer?

De to andre parene vi fikk feire og heie på denne sommeren, har begge erfart at det krever sin mann – og sin kvinne – å få til samlivet. Det ene paret giftet seg med hverandre på sin egen bryllupsdag nå i juli. Seksten år etter at de ga løftene første gang og fire år etter at de gikk fra hverandre, fordi de ikke fikk til det de hadde lovt. De har gjort en imponerende reise, og få øyne var tørre da de, sammen med sine tre glade barn, danset ut av kirken etter å gitt hverandre nye løfter. Ikke like glatte i huden som den første gangen, men mye klokere og modnere – og med ei verktøykasse som er mye bedre utrustet enn den en gang var. Den veien de har gått og den jobben de har gjort, er imponerende. De er i seg selv vitnebyrd om håp – og om at kjærlighet ikke bare er følelser, men vilje og mot til å ta tak i eget liv og felles samliv.

Det tredje paret har også kjent på smerten i å mislykkes, måtte bryte opp og finne en vei videre. På den veien fant de hverandre, hun med to og han med ett barn som de begge elsker. Under vandringen har de styrket troen på det livslange samlivet og bestemt seg for at det ikke holder å bare bo sammen. Denne sommeren uttrykte de overgivelse mens de så hverandre dypt inn i øynene og delte sine personlige løfter til hverandre. Jeg tror på dem! Jeg tror på alle disse tre parene. Fordi de ved sine løfter og sin fest har fortalt oss andre det aller viktigste: Den jeg står her sammen med her i dag, er den viktigste i livet mitt.

Fra en side sett kunne det holdt om de sa det til hverandre. På en måte er det rett når mange som nøyer seg med å bo sammen uttrykker det slik:”Ingen andre har noe med vår kjærlighet. Dette er privat mellom oss…” På den annen side er det helt feil. Forskjellen ligger i at mange har hørt disse seks gi seg til hverandre. Samfunnet vet at de står først i hverandres liv fordi de med å inngå ekteskap også har ordnet det juridiske på en enkle og god måte. Ingen rundt dem trenger å lure på hvem som er deres nærmeste. Og sammen kan vi fungere som et nettverk som gjør det litt vanskeligere å bare pakke snippesken og gå den dagen det er fristende. Friheten til det, som mange ønsker, har de frivillig avstått fra. Og det er så dyrebart for dem at de har feiret det med heidundrende fester.

Og vi fikk være med. Sterkt.

Jeg vet ikke hvordan andre har det, men vi som er skolen, deler nok en selvfølgelig tanke om at vi snart begynner på et nytt år. For meg betyr det kalenderarbeid og planlegging.

Gemalen og jeg sparer en del krefter og frustrasjoner på at vi har tilgang på hverandres kalendere. Ingen av oss har ni-til-fire-jobb, og ikke befinner vi oss på samme plassen hele tiden heller. Takket være google, slipper jeg å skulle huske når Dag har jobbavtaler på en annen kant av landet, og han trenger ikke huske om jeg tilbringer arbeidsdagen i Råde eller i Oslo. Vi har verken nytte av eller lyst til å ha tilgang til alle jobbdetaljer, men legger inn et rammeverk der tidspunkt for når arbeidsdagen starter og er/bør være over, er tilgjengelig. I tillegg har vi en del felles oppdrag som skal planlegges og forberedes. Det ligger der, og de siste dagene har jeg brukt tid på å legge inn tid som jeg skal bruke til forberedelser. For meg er det en god oppladning til en hektisk skolestart og høstens mange oppgaver. Vi er selvsagt ikke alene om takknemligheten over gode systemer av denne typen, men vi tillater oss nå etter ferien å dele våre erfaringer for kanskje å bidra til at noen flere kan minke frustrasjonsnivået gjennom høsten.

Ting vi har forplikta oss på eller ønsker å være med på på fritida, legges også inn i kalenderen så fort tidspunktene er klare. I den grad det er mulig unngår vi å planlegge slike ting fra gang til gang. Skal barn hentes i barnehage eller følges til fritidsaktiviteter – med de dugnader og andre forpliktelser som følger med - er det enda en god grunn til å bruke kalender. Også fordi den gir oss signaler om når livet er fullt nok og det må settes grenser. For oss – som bare er to voksne – er det en viktig del av ”kalender-regimet”; Vi fyller ikke på uhemmet.

Sist, men ikke minst: Vi legger tidlig inn den ukentlige daten med hverandre som vi kaller ”vår kveld” (men som noen ganger er en frokost eller lunsj), samt en god rytme med frihelger og det vi de siste årene har kalt ”sabbat”, og som er 24 ukentlige arbeidsfrie timer.

Ikke alle har behov for samme type kalenderarbeid som oss, men jeg nevner det fordi dette er en ganske enkel handling – som tar litt tid i forkant av semesteret og som oppdateres og vedlikeholdes med jevnlige gjennomganger året igjennom. På denne måten får vi tid til jobb, tid sammen, tid til hvile og god oversikt over den tida som er til en slags fri disposisjon. Noen mener det ”virker så slitsomt” å strukturere hverdagen såpass som vi velger å gjøre. Vi erfarer at det sparer krefter og gir oss stor frihet.

Hverdagen er travel for de fleste, og mange detaljer skal huskes om man ikke har skrevet det ned. Å skrive ned avtaler og gjøremål er en del av min huske-teknikk. Jeg husker fordi jeg har lister og notater – og felles kalender med Dag. For meg er det viktig selv om jeg har et hode som funker slik at jeg kan kalle fram et ganske detaljert kalenderbilde ved behov. Gemalen er annerledes der. Han må gå gjennom kalenderen hver kveld for å ”huske” hva han skal dagen etter. (Andre detaljer som har glidd ut av husken min for lengst, er han imidlertid en racer på). Kalendersystemet der begge får opp den andres kalender er ypperlig for oss begge selv om vi funker forskjellig og jeg dras naturlig mor å planlegge framover mens dag fortrekker stor grad av fleksibilitet. Jeg blir tryggere av at ting er planlagt og han opplever at de fleksible rommene er mer oversiktlige når vi setter andre ting på sine avmerkede plasser.

De første årene vi var gift, brukte jeg en del unødvendig energi på å anklage han for ikke å følge med når avtaler gikk i surr for ham. Han ble fort ganske ydmyk på området og stilte spørsmål av denne typen; ”Æh… jeg vet at vi sikkert har snakka om det, men hva skal vi egentlig denne helga her?” Noen ganger lo jeg fordi jo, vi hadde snakket inngående om det og kanskje til og med både invitert gjester og snakket gjennom hva som skulle serveres. Mens jeg husket det og nesten telte ned mot en slags deadline, glemte han det til dagen var der. I andre tilfeller ble jeg skikkelig frustrert og ga ettertrykkelig uttrykk for det. Som den gangen vi skulle møtes i Oslo - vi bodde i Sarpsborg - og reise videre til venner to timers kjøring derfra. Han stilte uten bagasje og lurte på hvor vi skulle hen da jeg påpekte at nei, vi skal ikke ”sitte i bilen en knapp time” som han antydet da jeg var redd avgangen ble litt sen. ”Vi skal kjøre i over to timer og det er vel en fordel å komme fram før svarte natta og folk har lagt seg?” buldret jeg til han som der og da skjønte at han antagelig var henvist til å tilbringe helgen i dress og skjorte.

Det motsatte av konflikt er ikke fred, men kontakt. Kalenderen hjelper oss å holde kontakt med hverandre og hverandres verden. Det er konfliktdempende i vår relasjon. ”Han sier at han har sagt ifra om hvor han er hen, men jeg kan jo ikke gå rundt å huske på alt sånt,” sa ei vi snakket med for ikke så lenge siden. Det har hun jo rett i. Vår erfaring er at mange par bruker mye energi – som etter vårt skjønn kunne vært spart – fordi de informerer hverandre altfor dårlig i hverdagen og om planer som berører partneren. Vi antar at den andre har hørt, forstått, sett signaler eller ”må huske” fordi aktiviteter skjer i en fast rytme. Sånn er det ikke i praksis. Han har for eksempel gledet seg til en rolig hjemmekveld og forstår i det han kommer hjem at den planen ryker fordi syklubben til kona er på vei inn døra. Eller hun lurer på hvorfor han ikke dukker opp til middag og ringer – økende bekymret til en avslått mobil – til en mann som sitter i et styremøte han er overbevist om at hun vet at han er i siden det skjer fast hver fjerde uke rett etter jobben. I de fleste tilfeller har avtalene kanskje vært nevnt, ofte i forbifarten, men uten at vi har dobbeltsjekket at den andre virkelig har fått med seg beskjeden. Hvis begge bruker kalenderen aktivt, sparer vi både energi og bekymring, og hvis avtalen er at den ene har styremøte, syklubb eller hva det nå enn måtte være, hjemme, har den andre mulighet til å gjøre andre avtaler.

Husk at "det er i de gode tidene en lager systemer for de dårlige tidene". Og i de rolige tidene en lager systemer for den travle hverdagen. God høst!

I dag slo det meg at det er viktig å dekke egne «røtter»,også. Fordi livet selv har barfrost å by på … Innimellom til og med lange vintre. Ikke bare som en årstid vi vet vil komme og kreve yttertøy og støvler (jeg er ikke fan av støvler), men i form av korte eller lange nedturer.

«Sjelens mørke natt» kalte Johannes av Korset det – på 1500-tallet. Da med tanke på en åndelig krise som møter den som har begynt på en reise mot et dypere forhold til Gud. I den sammenhengen passer begrepet vinter, godt. Det er sånne perioder som tar tid – og der det er lett å tro at Gud er borte og dødskreftene overtar; veksten stopper opp, planter visner ned – frosten ser ut til å overta.

Og det tar tid …

Med eller uten Gud i livet (jeg anbefaler selvsagt det første), vil følelsen av vinter ramme oss fra tid til annen. Livet har også sine årstider. Det inkluderer dager og tider da ting er tungt. For noen, mer enn andre. Jeg har venner som sliter tungt med depresjoner og mørke dager. Det at jeg selv så langt har sluppet betydelig billigere unna enn dem, er en form for urettferdighet som jeg er spørrende til – selv om den har kommet meg til gode. (For å ta det med en gang: De tankene jeg deler nedenfor, har jeg ingen illusjoner om at er medisin god nok for de som virkelig har en krevende psyke å slite med.)

En venn la ut en viktig kommentar på Facebook forleden. Et apropos til koronatiden. «Det er ikke sant at vi er i samme båt, alle sammen», leste jeg. Fortsettelsen lød omtrent som så: «Men vi er i den samme stormen. Båtene våre, de er forskjellige …»

Det er helt riktig. Folk rundt meg vil nok hevde at båten min er en optimist-jolle. Det kan hende. Poenget er at vi både har og tar det forskjellig. For noen er livet - og denne tiden - en dyr lystbåt med plass for mange. Andre befinner seg på et krigsskip. I stadig beredskap - uansett vær. Noen nyter livet alene i en kajakk - uten å reflektere over at det de sitter i egentlig er ganske skjørt. Forhåpentligvis har de lært viktige taktikker før de satte doningen på vannet ... Slik kunne jeg fortsatt, men tilbake til bildet fra rosene mine:

Noe av det jeg dekker «røttene» mine med, er et valg om å fokusere på det som er bra. Inspirert av min mor, som i godt voksen alder henfalt til å se negativt på livet, bestemte jeg meg for å «gjette kryssord med kulepenn» for ikke å havne i det samme sporet. Det var et godt valg. Og viktig – ikke minst fordi jeg innser at jeg har lett for å bekymre meg.

Et annet «dekke» og valg, handler om takknemlighet. Jeg prøver å starte dagen med å tenke over hva jeg har å takke for. Noe av det er gjengangere: Livet. Mat på bordet. Seng å sove i. I dag takket jeg for fyr i ovnen som vi nettopp har kjøpt på Finn (og for at den gamle ble solgt i går), for kaffe i koppen, et arbeidsmål jeg nådde i går kveld, han som fremdeles lå i sengen og snorket og for et par navngitte venner jeg har hatt telefonkontakt med de siste dagene. Joda, nedoverkreftene truer: vi «driver for oss sjøl» i en bransje som har sine utfordringer for tida. Avtaler avlyses eller flyttes til en høst vi skjønner kan bli rimelig travel (og takk for det!), men jeg er takknemlig for at det ikke står enda dårligere til. Slik sett er jeg glad for at avisene forteller om hvordan vår beskyttelse rammer noen hardt. Dessuten realitetsorienteres jeg med jevne mellomrom gjennom vår kontakt med mennesker som lever under helt andre forhold enn vi gjør her i landet.  

Og la det være sagt: optimist-joller er også rimelig sårbare … Jeg synes vinteren er langdryg. Og mørk. Derfor spiser jeg D-vitaminer og har skaffet meg en vekkeklokke med lys som sørger for soloppgang på soverommet hver morgen. Praktiske tiltak for å dekke røttene mine …

Helt uavhengig av vinter og mørketid, deler jeg skjebne med alle andre som begynner å bli lei hjemmekontor og manglende sosialisering. For min del har jeg bestemt meg for at jeg ikke vil gjøre vondt verre ved å klage på de som må ta de vanskeligste beslutningene i disse dager. Jeg vender stadig tilbake til to spissformuleringer som fungerer som kompass på min vandring: «choose your battles» og «count your blessings», «velg dine kamper» og «tell velsignelsene dine». I min verden er det viktige råd for å kanalisere energien mot det som er viktig. En liten plan for hvordan vi vil forvalte den energien vi faktisk har – i disse dager, da mange går inn i påskeferien som korona-slitne og med skuffelse over at kjære tradisjoner ryker for andre år på rad – er også en måte for å «dekke røttene våre».

Slik at den veksten som forberedes under dekket vernes om på en god måte. For tross alt: I disse dager lysner det. Vaksine-innkallingen er nærmere enn den var i går, for eksempel. Jeg sier dessuten litt spøkefullt til meg selv at «vi kom gjennom vinteren denne gangen også».

Om rosene mine har gjort det samme, gjenstår det altså å se. Selv om jeg øyner et håp.

‍

 «Jeg kommer neppe til å flytte tilbake til hovedstaden. Den erkjennelsen gjør meg litt vemodig der jeg betrakter stresset og noen unge studenter jeg antar har blitt i byen for å lese til eksamen, (---) Det er bare å innrømme det: Jeg har fremdeles et urbant jeg som suger inn inntrykkene i denne byen og gir Hamsun rett når han kalte den en ”forunderlig by som ingen forlater før han har fåt mærker av den.”
‍

Det er åtte år siden den teksten ble til. De siste seks av dem har jeg bodd i Oslo. Ikke fordi det urbane suget vant, men fordi vi godt og vel ett år etter at dette ble skrevet, vurderte det ytre trykket såpass krevende at vi brøt opp etter atten år i Sarpsborg.

Det var ikke en del av den opprinnelige planen, men livet bød på noen tøffe utfordringer og behovet for en løsning for framtiden ble presserende. Alternativer ble diskutert og veiet. Konklusjonen trukket: vi solgte leiligheten vi elsket og gjerne skulle blitt gamle i, og flyttet tilbake til Oslo – som tross alt hadde vært «vår» by før vi gjorde sarpinger av oss. Vi flyttet. Vi rømte ikke. Hadde flyttelasset gått ett år tidligere, hadde nok det vært tilfellet. Det var viktig for oss at vi ikke gjorde det.

Noen forandringer i livet slår beina under oss – og de kan komme ut av det blå. I noen tilfeller får sånne endringer fatale resultater: livsbegrensende sykdom eller enda til død. Andre ganger går det ikke på den fysiske helsen løs, men kan utfordre den psykiske. Eller relasjoner rammes på en måte som gir pustebesvær. Bare de som har vært gjennom det, vet hvordan det føles. Og hvor lett det er å røre rundt i en grøt av mulige følger som alle føles litt halvveis. Vi var gjennom det. Alene, sammen – og sammen med gode veiledere. I sånne prosesser er det viktig å få flere muligheter på bordet. Dit havner de radikale alternativene vanligvis ikke med en gang.

De første forsøkene på å stable livet på beina igjen, handler etter min erfaring dessverre ikke om at man «putter noe nytt i bollen for å lage en annen kake», men mer om å tilsette ingrediensene i en annen rekkefølge i håp om at det vil gi et annet resultat. Det lykkes neppe ... Resultatet vi ønsker er et tilfredsstillende liv – det vi mistet i kampens hete.  Noen ganger skal det ikke så mye til for å få til det. Andre ganger må vi grave dypere og ta på alvor at det i beste fall er bortkastet tid å leve som vi gjorde før – og legge til de sårene vi fikk i kampens hete – og så håpe på at ting blir bedre, eller i det minste nullstilt. Å satse på det siste er antagelig naivt. Mange av oss finner i stedet ut at vi må avgrense oss i forhold til enkeltmennesker eller miljøer, kanskje skifte jobb, eller – som vi: flytte. Joda, vi vet at nissen har en tendens til å bli med på lasset? Det var derfor jeg poengterte forskjellen på å «rømme» og å «flytte». Sagt på en annen måte: Rømmer vi, etterlater vi oss en masse rot. Flytter vi, tar vi livet med oss. Nissen også. Forhåpentligvis i bearbeidet form.

Flyttingen trenger ikke alltid være så definitiv som vår, der vi sørget for en drøy times kjøring mellom gammelt og nytt bosted. For noen er løsningen å flytte til et annet nabolag – om det var nabolaget som ble triggeren. Eller man ser seg nødt til å «flytte ut av» en menighet, et idrettslag eller en annen form for klubbvirksomhet. Tøft nok, om medlemskapet har vært langvarig eller følelsen av tilhørighet er sterkt. Men det kan være verdt det, om det – på kort eller lang sikt – gjør livet bedre eller annen aktivitet mulig, sørger for at nattesøvnen vender tilbake – eller redder en relasjon som er viktigere enn de andre.

Den minst radikale, men kan hende ikke den enkleste, flyttingen, handler om å flytte fokus. Jeg tror det er mulig å forsøke å rømme fra tanker … Noen prøve å forlate kaoset ved å sette seg på lokket. Det vil antagelig smelle etter hvert. Vil vi foreta den typen flytting, må vi gjøre som om vi flytter fysisk: Rydde. Bestemme hva vi vil ha med videre og hva som skal kastes. Eller som vi gjør med konkrete gjenstander innimellom: Ser på dem, spør oss om nytteverdien, gjør oss en smule harde og sier at «du har vært en del av livet mitt fram til nå», men jeg trenger deg ikke i framtida. Og så lukker vi øynene og lar det gå i søpla …
‍

Om vi trives i Oslo? Vi gjør det. Savner noe – og noen. Gleder oss over å få andre nærmere og over nye bekjentskaper og oppgaver. Favner de fordelene livet i hovedstaden gir oss – og tenker at all historie gir livet ny læring. På godt og vondt.

‍

«Dette må være en krevende dag for enslige kvinner som lengter etter mann og barn», tenkte jeg. Og kjente at jeg ble veldig glad for «omsorgsdag»-meldinga. Samme ettermiddagen fikk jeg en til: «I dag tenker jeg på noen av dere som har satt gode spor i livet mitt,» skrev ei av «mine» jenter fra mange år tilbake –og som fremdeles holder kontakten. «Gratulerer med morsdagen!» fortsatte hun. Det varmet – og jeg håpet mange flere barnløse var like heldige som jeg den dagen. For det er mange av oss som har valgt å være «mødre» og støttespillere for barn og unge, og som har betydd mye for andres utvikling.

Selv begynte jeg å tenke på de som har vært mine reservemødre og -fedre, støttespillere og mentorer gjennom årene. Mennesker som har sett meg og mer eller mindre bevisst plantet gode verdier i meg. Den første av dem var min enslige tante – egentlig mammas litt yngre kusine – som var med oss på de fleste ferier da jeg var helt liten. Og som er i livet mitt fremdeles. En oppmuntrer som får meg til å kjenne meg verdifull hver gang vi møtes. Det er noe spesielt med dem som har vært der hele tiden …

En av naboene i gata der jeg vokste opp, har også vært der siden jeg var liten. Hun og mannen startet barneforening i hjemmet sitt, og jeg ble med. I tillegg til sine egne fire, hadde hun og mannen et stort hjerte for ungene rundt dem. De var del av den "landsbyen" som skal til for å gi barn en god oppvekst. Fordi hun var der da jeg var barn, ble tilliten til at jeg kunne betro meg til henne som tenåring, etablert. Å sitte ved kjøkkenbordet deres, dele liv og drikke kaffe mens hun pendlet mellom grytene og stolen på andre siden av bordet, er blant mine kjæreste minner fra tiden på videregående og ung student. Det livet hun og mannen levde, ga tyngde til ordene deres. De levde «ikke for å jobbe, men jobbet for å leve», husker jeg han sa en gang. Han hadde fått tilbud om en annen jobb som nok ville gi velkomne penger i kassen, men også kreve mer av både tid og krefter. Han takket nei, fordi han ville fortsette å bruke tid på mennesker. For meg har det perspektivet på livet blitt en viktig verdi – sammen med troen på at det betyr noe om også jeg har en åpen dør og tilgjengelige kaffekrus.

I voksen alder har jeg – og vi – også vært så heldige å få ha modne mennesker, eldre enn oss, som venner og mentorer. Da vi mistet de som stod oss nærmest for et par år siden, var sorgen stor. Hvem skulle utfordre og gi oss råd nå? Hvem skulle ta omsorg for oss? Det kjentes rart å være trygge voksne, som vi mener vi er, og samtidig kjenne oss så ribbet, tomhendte og fattige som vi gjorde da.

Samtidig ble det en viktig påminnelse; alle trenger noen, og vi gjør det hele livet. Jeg tenker på en britisk kristenleder som en gang så ut over en forsamling av pastorer og ledere og sa det på denne måten: «Dere ser ut som hyrder bakfra og sauer foran». Det er sånn det er. I hvert fall for meg. Jeg er en «sau» som trenger noen som viser retning, hinter om at jeg bør hvile, lærer meg nye sannheter og bistår med omsorg når jeg har tullet meg inn i et kratt jeg ikke var oppmerksom på. Fordi det er sånn, vil jeg også ta min egen «hyrderygg»på alvor. Prøve å leve slik at jeg kan formidle viktige verdier, ta omsorg for noen, bistå om de surrer seg inn i noe de sliter med å komme ut av, og stille gode spørsmål.

Jeg vet at jeg ikke alltid lykkes med det, men jeg vil bevisstgjøre meg den rollen også framover. Det har jeg lyst til å utfordre flere til: Hvem har vært dine «mødre» og «fedre» utover ditt biologiske opphav? Hvem har du vært – og er – ekstra omsorgsperson for? Det skal kanskje ikke så mye til: Erfaringen min er at vi kommer langt med en kaffekopp, noen gode spørsmål og litt mot til å dele det livet har lært oss …  

‍

De som har fulgt oss og bloggen vår noen år, vet at vi forsøker å planlegge adventstiden godt. Vi ønsker ikke en for full kalender som fort kan ende med at vi sitter utmattet tilbake etter mye stress og sosialt kjør i adventstiden og jula. I år har det ikke vært noe problem … Vi har gjennomført en hyggelig middag for seks – i god avstand, som seg hør og bør i disse tider. Men vi har også nettopp avlyst en kommende søndagsmiddag med en niese. Hun skulle komme med toget fra et litt ekstra belastet område. Det var en tøff avgjørelse å droppe det, men vi minner oss selv igjen og igjen på at vi er heldige. I dette landet – og her i stua vår. Tross alt. Vi satser på nye muligheter.

Min mor var ekstremt ekstrovert. Det måtte skje noe hele tiden. Derfor tok det litt tid for meg, som hennes introverte datter, å finne ut at jeg faktisk er det: Introvert. I ungdomstiden kjente jeg meg bare annerledes. Og konstaterte at mor var litt i overkant … ett eller annet. I tillegg var jeg enebarn. Min mor var hjemmeværende. Det følger forventinger med sånt. Jeg taklet det dårlig ... Mamma ladet sine batterier i fellesskap med andre – der jeg etter hvert skjønte at jeg tappet dem, sakte, men sikkert, selv om jeg tør påstå at jeg elsker mennesker. Da hun ble gammel og litt mer immobil, var allikevel innsatsen hennes imponerende for å få til en eller annen aktivitet der hun kunne treffe folk. Hver dag. Den gang skjønte jeg ikke hvorfor mamma ikke ville at vi skulle handle «i stort»når vi var på besøk. I min verden var det fryktelig ineffektivt å la være, men etter hvert gikk det opp for meg at vi med det hadde snytt henne for de daglige handleturene. Med rullator. Hun kunne kunsten å være en smule selvmedliden, også. En søndag jeg visste at hun skulle i selskap, ringte jeg henne på morgenen for å ønske henne en god dag og be henne hilse. «Ja, jeg er jo glad det skjer noe i min verden, også», svarte hun. Jeg tenkte raskt gjennom uken som hadde vært, og måtte bare kommentere: «Mamma! Nå var du på noe på mandag, tirsdag, onsdag,torsdag og fredag. Den eneste dagen denne uken det ikke har skjedd noe, var igår. Jeg tror neimen ikke jeg gidder å synes synd på deg…» Den lille realitetsorienteringen fikk hun tåle, tenkte jeg. Den gangen.

Her om dagen tenkte jeg på det igjen. Jeg hadde hatt enda en hjemmekontordag i rekken av mange. Det har blitt nesten like mange hjemmekvelder, men akkurat den kvelden skulle vi på en lynvisitt til en nyoperert venninne. Planen var å stå i gangen hennes med maske mens hun – også med maske – satt på en stol noen meter lenger inn. Visitten tok 33 minutter. På veien hjem hørte jeg meg selv si – til han i førersete som har cellekontor og skrifter rammer rundt livet litt hyppigere: «Jeg får si som mamma. Jeg er glad det skjer litt i min verden, også.» Så lo vi godt, for ingen av oss hadde trodd at jeg skulle komme dit at min sosiale tank kjentes nesten tom, og at et kort besøk «i døra» og en 15 minutters transportetappe skulle oppleves som en slags opptur.

Jeg erkjenner at vi som er introverte har en fordel i denne tiden. I tillegg har gemalen og jeg god trening i å forsøke å finne «godsidene» med det meste her i livet. «Godsida» nå er mer ro i en tid som fort kan bli travel. Men når ribba er i fryseren, medisterkakene er stekt, julebrevet er ferdig - på norsk og engelsk - alle gavene er i hus, og planen for julebaksten er lagt allerede 4.desember, er det noe som ikke helt stemmer. Kalendersidene framover er ikke helt tomme, men selv for oss, som har bremset etter én julekonsert og sørget for hjemmekvelder mellom slagene både i adventstida og jula i mange år, ser det glissent ut. Det betyr: Her gjelder det å bruke kreativiteten, nytte sjansen til å sørge for at stillheten brukes til god ettertanke, finne fram noen av de bøkene vi en gang tenkte vi skulle lese,  fylle de rammene vi faktisk har til rådighet så godt vi kan, bruke zoom til møtepunkter også påfritiden, og - for all del: ikke handle «i stort».

‍

Det er viktig å reflektere over det i den tiden vi lever i, for samtidig som høyt tempo ser ut til å ha en slags status, er det vanskeligere enn før å få folk til å bidra. Idrettslag, loppemarkedgeneraler, dugnadsansvarlige, menighetsansatte og you name it merker det. Når utfordringer blir gitt, flakker blikkene og noen ser i gulvet (fordi de ikke vet hvordan de kan si nei på en ok måte), mens andre rister resolutt på hodet. Noen dukker ikke opp i det hele tatt der det fare for utfordringer, og mange betaler gjerne for å slippe å bidra. De som sier ja, er gjerne de som har mer enn nok på programmet fra før. De som kanskje burde sagt nei innimellom …

Det finnes en slags 20/80-regel: I frivillige sammenhenger gjør 20 prosent av de som tilhører gruppen, 80 prosent av arbeidet. Noen av de 20 prosentene er ikke nødvendigvis så gode til å ta vare på seg selv, men jeg er dypt takknemlig for at de finnes. På den annen side, har de ofte mye glede i det. De kan gjerne klage litt innimellom på at det blir mye, men om man da forsøker å hjelpe dem til å bremse, hender det ikke sjelden at de føyser det bort og påpeker at «man må jo bidra». Statistikkene bekrefter gleden de ser ut til å ha: Vår lykkefølelse, eller la oss heller kalle det vår tilfredshet, er i stor grad knyttet til opplevelsen av å gjøre noe for andre, noen utenom egen nær familie. Det viser seg også at par som har felles prosjekter av den typen, er mer tilfredse i sine samliv enn de som ikke har det.
‍

Hvis det er sant, hvorfor prøver vi da å slippe unna ansvarsoppgaver?  Noen ganger skyldes det helt sikkert at noen har jobbet med hverdagen sin og funnet ut at det holder med de bidragene de allerede har påtatt seg. Det er realt. Den slags oversikter det viktig å skaffe seg med jevne mellomrom, slik at man ikke møter veggen Jeg tenker at alle timeplaner normalt bør inneholde minst én aktivitet av den typen: en forpliktelse som bidrar til at verden blir et bedre sted å leve. For noen. Et styreverv, en trener oppgave, et ansvar som gruppeleder, voksen leder i et barne-eller ungdomsarbeid, eller noe annet praktisk; kaffekoking, pynting, instruksjon, organisering av loddsalg eller vaskelister osv. Mulighetene er så mange. Kanskje er din utfordring at du ikke har noen forpliktelser av den typen. Mitt spørsmål er da: Hva slags oppgave ville du likt? Skal vi gjøre en oppgave over tid, er det viktig at vi kjenner glede ved det vi gjør, og en viss mestringsfølelse (selv om det er normalt å være usikker i starten av det meste). Vi må ikke bare møte et behov, eller fylle et hull i noens program. Det tapper mer energi enn det gir.
‍

Fordi det er sånn, er jeg opptatt av at de som forsøker å få andre til å ta medansvar, definerer oppgavene de faktisk utfordrer til, og at de tidsbegrenser dem og forsøker å antyde omfanget i tid. Og du som blir spurt, kan frimodig spørre om akkurat de tingene før du svarer ja eller nei. Dessuten er det sånn at om noen svarer nei til en oppgave, trenger ikke det å være et nei til alle oppgaver for all ettertid. Når noen sier nei, kan det hende det er fordi oppgaven ikke matcher vedkommende, eller fordi det ikke passer nå. Om du spør og noen svarer nei, kan du gjerne henge på et par spørsmål: For eksempel: Er det timingen eller selve oppgaven som gjør at du ikke vil være med?  Eller har du for mye annet som du er engasjert i?  Vi kan ikke forutsette at alle oppgaver passer for alle. Derfor skal de som spør, stille noen flere spørsmål enn det enkle man kan svare ja eller nei på. Og vi som spørres, skal tenke gjennom hva vi faktisk har lyst og kapasitet til å påta oss.
‍

På den måten kan vi ta vare på oss selv samtidig som vi faktisk ikke lever bare for oss selv og vår innerste krets. Det er fristende for mange i vår tid å la livet bli en egotrip. De sier mye ja – til seg selv og til sine nærmeste. I den mer normale og korona frie hverdagen tar de imot for mange tilbud om uforpliktende møtepunkt og stiller opp for egen familie slik at de kan få ha sine egotripper. I det lange løp tror jeg faktisk det er usunt. Vi blir i hvert fall ikke lykkeligere av det. Derfor mener jeg det er viktig å lære seg å si nei. Inkludert nei til seg selv innimellom. Nei til å surre rundt i sin egen verden og la ting «bare bli sånn». Nei til å dyrke vårt eget ego – og ja til et liv der vi også innser at det er ved å gi, at man også får …  

‍

Da jeg leste det, tenkte jeg: – Å si nei er nesten like vanskelig som å lære seg latin, også. Og så har jeg brukt dagene på å reflektere litt over viktigheten av denne formen for grensesetting. 

Jeg snakker ofte med mennesker om livet. Hverdagslivet.Utfordringene – og gledene. I tilfeldige møter og gjennom vel forberedte samtaler. Jeg har ofte hørt meg selv stille følgende spørsmål underveis i praten:– Hvorfor sa du ikke nei? Foranledningen er gjerne noe min samtalepartner sukker litt over. Det kan handle om en oppgave han ikke hadde lyst på, en jobb vedkommende ikke følte at hun mestret eller en invitasjon som kom oppå et allerede fullt program. Noen ganger gjelder det relasjoner som tapper for energi, men som den jeg snakker med, føler seg forpliktet på.

Svaret jeg får, er nesten alltid det samme: – Nei, det er så vanskelig … Vi vil ganske enkelt ikke skuffe eller – enda verre – såre andre. Mange føler seg presset og er redd for å tape velvilje. Eller aner en slags konflikt som de for all del ikke vil inn i. Jeg hører selv med til dem som ikke vil bli oppfattet som vanskelig, og da kan jeg komme til å svare ja når jeg vet jeg skulle sagt nei.  

Når noe er vanskelig, er det fristende – på alle livets områder – å velge minste motstands vei. Men ofte velger vi et alternativ: Vi øver oss. Trener for å mestre noe vi ikke klarte før. Første gang jeg satte meg på en sykkel, fikk jeg det ikke til. Men jeg øvde. En dag knekte jeg koden. Siden har jeg kunnet sykle. Det kan hende du mislyktes på kjøkkenet da du begynte å lage mat. Ingen er født mesterkokk, men øvelse gjør mester, har vi hørt. På samme måte må vi håndtere det faktum at det er krevende å sette grenser. At det er vanskelig å si nei, betyr ikke at vi må alltid gi etter for ja-mennesket i oss. Også på det området må vi øve. Skal vi lære oss å si nei, må vi trene oss på å si nei. Det kan vi for eksempel gjøre gjennom å forberede oss på noe av det vi aner at kommer.

I år er programmet for adventstiden unormalt glissent – for oss som de fleste andre. Men fordi det vanligvis trues av mulig stress, pleier vi å sette oss ned en kveld i november og se på planen for desember. Vi legger inn det vi vet at vi må få gjort før høytiden, og vi ser på det som allerede da ligger av avtaler og tradisjoner: Julegavebesøk, handling, en julekonsert (alltid bare en!), et par julemesser, juleavslutninger på jobben, en førjulskvelds hos venner på samme dato hvert år, noen sosiale sammenkomster hjemme hos oss selv som vi vil invitere til. I neste omgang legger vi inn pusterom. Planløse kvelder. Vi må ha et visst antall. Med det som utgangspunkt bestemmer vi hvor mange andre aktiviteter vi har plass til – hjemme eller borte.

På den bakgrunn hender det at vi høflig takker nei til en invitasjon – ofte med tungt hjerte fordi vi vet at vi går glipp av noe hyggelig. Responsen vi ofte får, setter seg i magen på meg: – Nei, dere er jo så travle.  Etter hvert har vi lært oss til å respondere på den: – Vi er nok ikke det, men fordi vi heller ikke vil bli det, ser vi oss nødt til å takke nei innimellom. Vi beklager, men akkurat nå er adventsprogrammet vårt fullt nok.  Eller det handler om juledagene. Det er mange år siden vi kuttet ned på antallet familie-og vennesammenkomster. Alle sammen var veldig hyggelige, men vi orket ikke henge med. Har vi skuffet noen gjennom årene? Helt sikkert. Vi lever med det …

Når vi iblant forklarer hvorfor vi takker høflig nei, er det ikke fordi vi skylder andre en begrunnelse. Selv tenker jeg at folk skal få slippe å forvare seg når de takker nei til noe jeg inviterer til eller spør dem om. Hvis de ikke vil det selv da. Det hender jo noen vil si det slik: – Dessverre passer det ikke i år, men spør gjerne igjen.  Når vi forklarer at våre nei er en brems for ikke å få det for travelt, er det to grunner til det: Først fordi påstanden om at gemalen og jeg har det så innmari travelt, sjelden stemmer. Dernest fordi vi har lyst til å opponere litt mot et slags opplest og vedtatt faktum: Livet skal være travelt. Vi innser for all del at det er det i perioder. Familielogistikken blir krevende når barna er små og forventingene fra barnehagen, skolen og fritidsaktivitetene presser på fra alle kanter i tillegg til det jobbpresset mange lever med. Men også i de fasene av livet går det an å si nei til det en faktisk har litt kontroll på. For å få pauser. Og pauser trenger vi.

Invitasjoner kan vi altså til en viss grad forberede oss på. Ved å se på kalenderen, eller ved å bestemme oss for hvilke mennesker vi vil prioritere. Prioritering er et viktig stikkord. Vi kan også forberede hvor mange forpliktelser vi ønsker å ha på fritida, og hva slags oppgaver som ikke tapper oss helt for energi. For så å bestemme oss for om vi vil si nei eller ja om spørsmålet kommer. De fleste av oss vil si at det er lettere om vi har tenkt igjennom tingene på forhånd. Og har vi øvd lenge nok, har vi også erfart at vi har overlevd og hatt et bedre liv enn i den tiden da vi sa ja til det meste. Vi har også erfart at vi har kommet over at en eller annen ble skuffet eller enda til fornærmet. Andres reaksjon får de selv ta ansvar for når det eneste jeg gjør, er å sette grenser for mitt liv og takke nei på en høflig måte.

Målet for alle oss ja-mennesker er ikke å bli nei-mennesker. For all del. Nei-mennesker er så triste å omgås. Vi skal bare ta litt mer vare på oss selv. For egen og andres del.

‍